Dommen over NPL-utstyret! 

Å gå Norge på langs er en tøff test av utstyret, da får du virkelig prøvd hva utstyret er verdt! Dette er mine erfaringer og vurderinger av teltet, støvlene, sekken og skallbekledning etter fire måneder på tur. Og dommen er: De norske klær- og støvelprodusentene må skjerpe seg!

Det er gitt poeng på en skala på 1-6 som på en terning, hvor 1 er dårligst og 6 er best. Men jeg kaller det ikke terningkast, da poengfastsettelsen ikke er utslag av tilfeldige kast, men en reell utprøving av utstyret.

Telt: Helsport Ringstind Superlight 1-2, praktisk lettvektstelt, 4 poeng

img_0345Dette teltet veier bare 900 gram, og er beregnet på en person. For å få teltet ned i denne vektklassen er det spart på alt: Stoffet er tynt og florlett, teltpluggene er små, forteltet er lite.

Teltet er enkelt og raskt å sette opp: Kun en teltstang tres gjennom teltet, og så strammes det opp med plugger i hver ende. Du kan sitte oppreist inne i teltet under teltstangen som holder det oppe.

Forteltet er lite, men det er plass til å fyre opp kokeapparatet inne i forteltet hvis det regner, samt plass til støvler og noe utstyr. Det hadde selvfølgelig vært praktisk med større fortelt, men her er det ofret plass for å få teltet under kiloen. På sommertur når alt må bæres på ryggen, og man ofte kan oppholde seg utenfor teltet når man har slått leir, foretrekker jeg lavest mulig vekt fremfor større fortelt.

Teltduken ser skjør ut, men holdt fint på turen. Men man bør nok være litt ekstra forsiktig for ikke å få rift i den! I løpet av turen ble det noen rifter i den flortynne oppbevaringsposen.

Teltet er ment for en person, og da er det god plass til både deg og storsekken inne i teltet. Det er fullt mulig å sove to i teltet med lite bagasje, men da er det såpass trangt at du vil foretrekke at det er kjæresten din!

Jeg er mest glad i frittstående telt som kan stå uten å måtte barduneres. Det er praktisk hvis grunnen er dårlig/uegnet for teltpluggene. Men vekthensyn tilsier kun en teltstang, og da aksepterer jeg at teltet må barduneres for å stå oppreist.

En svakhet ved teltet er at det er vanskelig å få spent den ytre teltduken helt stram. Videre er hempen for å holde teltduken til side i åpningen er plassert litt for lang ned slik at den «glipper» teltduken blir hengende å blafre i åpningen – litt irriterende!

Støvler 1: Viking Hunter GTX, ødelagt etter to uker og håpløs reklamasjonsservice, 1 poeng

Fottøyet er noe av det viktigste når man skal gå 2700 kilometer, og jeg skulle for første gang prøve et par norske fjellstøvler. Jeg tenkte at en norsk skoprodusent med lange tradisjoner vet hva som kreves på langtur i norsk natur. Prisen burde også tilsi en viss kvalitet: 3199 kroner skal de ha! Men så feil kan man ta…

Jeg valgte et par jaktstøvler som er høyere enn vanlige fjellstøvler. Det er godt å ha litt ekstra ankelstøtte på langtur med tung sekk. Det er også praktisk da jeg på første del av turen måtte gå i en del råtten snø, samt vade elver og bekker. Jeg kunne vasse mange bekker med støvlene på uten at vannet gikk over støvelkanten.

Jeg gikk inn støvlene i Tromsøs gater og nærterreng de siste tre-fire ukene før turen, og de kjentes behagelige på foten. Men da turen var i gang i mer utfordrende terreng, kom ikke støvlene seg gjennom Finnmark en gang før den ene begynte å gi tapt for utfordringene: Den ytterste sålen løsnet! Det skjedde på flere steder rundt hele støvelen. Etterhvert begynte de også å ta inn vann. Det var fortsatt mulig å gå med støvelen, men jeg forstod raskt at de måtte byttes ut ved første og beste anledning. Problemet var at de var kjøpt i en butikk i Tromsø, og at jeg selvfølgelig ikke hadde anledning til å gå innom her da ruta gikk i indre strøk. Men jeg var optimistisk fordi jeg hadde valgt en norsk produsent som jeg tok for gitt at kunne ordne opp direkte. Viking Footwear har en kundeservicetelefon, så det var med godt mot jeg ringte hit da jeg omsider fikk mobildekning i Kilpis. Siden jeg kunne gå med støvlene noen dager til, var mitt forslag at Viking sendte et par nye støvler til Abisko hvor jeg ville ankomme ca en uke senere, og dette er et sted med både postkontor og andre fasiliteter. De lovte å se på dette mens jeg gikk videre inn i indre Troms uten dekning.

Men denne løsningen på problemet skulle vise seg å være praktisk umulig å ordne for Viking i løpet av en ukes tid, det på tross av at det finnes både postkontor og budtjenester. Problemet var visstnok at hele deres logistikk ved reklamasjon og levering av nye støvler går gjennom butikkene som selger produktene deres. Viking hadde ikke støvler lett tilgjengelig som de kunne sende kjapt og direkte til meg utenfor dette vanlige systemet. Jeg har lurt mye på hva denne kundeservicen kan brukes til når de ikke kan ordne opp i en helt vanlig reklamasjon, for det er jo når noe er galt med produktet at folk ringer kundeservice. Enda større ble denne gåten for meg da jeg også oppdaget at Viking også har en egen nettbutikk hvor de selv selger – og formodentlig også sender – produktene til sine kunder.

Etter flere telefoner og mas fra min side fant de til slutt et par Viking sko i en sportsbutikk i Narvik som kunne hentes der (det gikk fortsatt ikke å få de sendt over til Abisko der jeg befant meg). Jeg gjentar: SKO. Som erstatning for et par høye jaktstøvler tilbød de meg et par lave terrengsko som ikke går over ankelen. Jeg gikk fortsatt i en del snø i høyereliggende områder, jeg gikk med opptil 30 kilo på ryggen, og jeg vadet bekker og elver i variert og krevende terreng, tidvis helt uten sti. Når produsenten tilbyr lave fjellsko til erstatning for jaktstøvlene på en slik tur, er det ikke bare de praktiske logistikken som er problemet når Viking Footwear skal hjelpe sine kunder. De forstår heller ikke hva slags tur kunden deres er på. Jeg takket nei til dette tilbudet og måtte finne en annen løsning.

Uten nye Vikingstøvler levert, fikk jeg jo heller ikke sjekket om den løsnede sålen var en uheldig og enkeltstående produksjonsfeil, eller en generell svakhet med Vikings støvler. Jeg bare vet at det paret jeg kjøpte gikk i stykker etter to uker på tur og således var ubrukelig, og at kundeservicen ikke kunne hjelpe meg.

Støvler 2: Crispi Hunterkvalitet fra støvellandet, 5 poeng

img_0130Før mitt mislykkede forsøk med Viking støvler, har jeg bare hatt italienske fjellstøvler i min fjellvandrerkarriere. Og det er det en grunn til, for er det noe de kan i dette landet som ser ut som en støvel, så er det å produsere støvler. De slår sin norske konkurrent langt ned i støvlene!

Problemet med ødelagte støvler ble løst av Bardu Sport som sendte med min gode medhjelper Jan et godt utvalg av støvler til prøving da han møtte meg i Skjomenfjella. Det var nærmest en mobil skoforretning som kom til fjells, og italienske Crispi Hunter vant konkurransen om å få bli med å gå Norge på langs.

Bekymringen min var å måtte gå inn nye støvler underveis på turen, med risiko for gnagsår. Men Crispi-støvler er visst kjent for å være snille å gå inn, og det stemte. Ikke et eneste gnagsår! Jeg kjente også raskt at disse støvlene var generelt av bedre kvalitet enn de forrige.

Støvlene fikk hard medfart i terrenget, i stein, myr, vading etc. Læret holdt tett med jevnlig smøring. Men mye stein i fjellet går hardt utover støvlene, og etter ca 100 dagers hard bruk var sålene nedslitt da jeg kom frem til Ljosland i Agder, og fjelletappene var over. Dette tilsvarer imidlertid mange års «vanlig» bruk med noen sporadiske helge- og ferieturer. Men et forbedringspotensial er bedre forsterkning fremst på tuppen til beskyttelse mot stein man sparker bort i, og at Vibram-sålen kunne vært mer slitesterk.

Skallbukse: Norrøna Bitihorn dri3 pants – ubrukelig, 1 poeng

Norrøna tar seg godt betalt for de fancy produktene sine, og denne buksa koster 2199 kroner. Jeg kjøpte buksa på Norrønas consept store i Tromsø, som likner mer på en motebutikk enn en friluftsbutikk. Jeg har lenge hatt en snikende mistanke om at vi betaler stadig mer for Norrønas jålete design, og at kvaliteten kommer i annen rekke. Denne buksa bekreftet mistanken: Grå og lekker med lilla glidelåser, men produktutviklerne har ikke tatt høyde for en regnskur.

På sine hjemmesider skriver Norrøna at buksa er deres «letteste og mest pustende tre lags vanntette bukse til dame. Ideell for fjellaktiviteter der vekt er viktig. Dri3-materialet gjør buksen lett, myk og vanntett, samtidig som den har gode pusteegenskaper.»Sa de vanntett?! Kom det en regnskur ble jeg søkkvåt på beina i løpet av fem minutter. For øvrig står det om Bitihorn-serien at dette er «tekniske produkter for å beskytte deg mot skiftende værforhold i sommerhalvåret. Plaggene har lav vekt og høy grad av fukttransport.» Jeg kan skrive under på at det er høy grad av fukttransport – feil vei!

Buksa var ny ved start, og at ble impregnert underveis. Til sammenlikning brukte jeg en halvgammel jakke fra Houdini, som er mye brukt og impregnert ujevnt i to-tre år. I motsetning til buksa fra Norrøna, holdt den gode, gamle jakka meg tørr imponerende lenge i regnværet.

Buksa fungerte så dårlig at den ble byttet ut underveis med en annen bukse jeg fikk låne. For å redde litt av Norrønas ære, kan det nevnes at det var en av deres Goretex regnbukser som kom meg til unnsetning, riktignok en modell av den mindre jålete typen. Den fungerte mye bedre. Goretex-produktene er gjennomgående dyrere enn Dri3, men det er nok ofte verdt prisen. Og hvis du er mer opptatt av funksjonelt friluftsutstyr enn å se hipp ut på tur, kan du med fordel styre unna «moteplaggene» til Norrøna.

Sekk: Arcteryx Briza 75 litervelbrukt supersekk for tung bør, 6 poeng

Jeg mener man ikke bør starte en langtur i masse flunkende nytt utstyr som man ikke har erfaring med, men bruke utstyr som du kjenner godt etter å ha prøvd det ut under ulike forhold på tidligere turer. Særlig gjelder dette sekken, som er utrolig viktig at sitter som den skal. Sekken min veide opp til 30 kilo på det tyngste i Nord-Norge, da jeg bar på truger og mat for opptil 2 uker. Lengre sør lå den på rundt 20 kilo. Da skal du vite at sekken passer deg og ryggen din. Det er stor forskjell på å prøve en tom sekk i butikken, og gå med den fullastet i terrenget over lang tid. Det er i sistnevnte situasjon du kjenner om sekken passer kroppen din og om bæresystemet funker.

Sekken skal ikke være for kort eller lang, den skal sitte riktig over skuldrene og hoftene. Arcteryx Briza er en damesekk, og de siste årene har det kommet flere storsekker tilpasset oss jenter. Det er det gode grunner til: Tradisjonelt er storsekkene laget for menn med lengre rygg, bredere skuldre og smalere hofter, og de sitter derfor ikke så godt på kroppene våre. Så jenter bør investere i egen damesekk for tunge langturer.

Denne sekken har et praktisk og stort rom på utsiden av hovedrommet, har egen inngang i bunn og på den ene siden som gjør det meste tilgjengelig uten å åpne topplokket, samt stropper til å feste alt fra truger og staver til pakkposer som må festes utenpå sekken når den er fullastet med mat. Fordelen med å ha brukt sekken på langtur en del ganger før, er at du også har lært hvordan den pakkes på beste og mest effektive måte.

Reklamer

Pioneren for lange turer og det enkle friluftslivet

I september for 50 år siden kom Bjørn Amsrud frem til det forblåste platået på Nordkapp, som den aller første som hadde gått Norge på langs til fots. For noen dager siden var han tilbake på Nordkapp for første gang siden 1966, og i mellomtiden er det mange som har latt seg inspirere av langturen og fulgt i hans fotspor.

Men de første årene var det ikke mange som fulgte i fotsporene: Den første var faktisk ham selv, da han ni år senere tok vinterturen på ski fra Snartemo til Nordkyn! Bjørn har aldri gjort noe stort nummer av disse bragdene, så da Stein P. Aasheim og Arvid Holte planla å gå Norge på langs vinteren 1976, trodde de lenge at de skulle bli de første som gikk på ski. Men etterhvert fikk de nyss om at den barske og beskjedne pioneren hadde kommet dem i forkjøpet året før. Bjørn brukte 71 dager på den første vinterturen, og står fremdeles høyt på listen over raskeste gjennomføringer.

Bjørn har vært en friluftsmann hele livet. Som tannlege på Svalbard opplevde han den fantastiske Svalbard-naturen og nærgående isbjørn, han har vært på utallige fotturer i inn- og utland, gått Norge på tvers fra Trysil og ut til Norges vestlige ytterpunkt og syklet Norge rundt. Han har gått Birkebeineren et tjuetalls ganger, han startet da det ble gått på treski og gikk til utpå 90-tallet. Det var på den tiden da birkebeinerne smurte skiene sine selv.

Rett før jeg startet på min NPL-tur i mai, leste jeg om Bjørn i Harvest. Jeg kjente meg igjen i det han beskrev om magien ved å være på langtur og ved å gå alene. Og jeg kjenner meg enda mer igjen nå etter turen. Takk til Bjørn, som var den første til å tråkke fotsporene mellom nord og sør og skape drømmen om Norge på langs. Og takk til Bjørns nabo Aase, som sørget for at jeg fikk møte denne fantastiske pioneren for det enkle og ujålete friluftslivet – og Norges lengste eventyr!

 

Fremme på Norges sydspiss!

13. september var jeg fremme på Lindesnes fyr. Turen helt fra Knivskjelodden ved Nordkapp er tilbakelagt til fots på en-to-tre: 123 dager på 2700 kilometer, det meste i fantastisk fjellterreng!

De siste dagene fra Åseral har jeg trasket smale skogsveier. Blant de få bilene jeg møtte langs veiene her, var støtteapparatets mobile kafé. Den dukket opp på de mest avsidesliggende veiene du kan tenke deg, slo opp bord og campingstoler for lunsjservering og heiet meg i mål. Tusen takk til mine foreldre for fantastisk service!

På turens siste dag kom jeg ned til havet, og sjølufta slo imot meg. Lukten av sjø hadde jeg ikke kjent siden jeg startet i Finnmark for snart fire måneder siden! Jeg nærmet meg fyret ytterst på Norges sørligste nes. Men det var en kokende varm sommerdag med strålende sol (i september!), og jeg som er tilpasset et kjøligere fjellklima holdt på å få heteslag. Før de siste 11 kilometerne kunne tilbakelegges, måtte jeg ta en time-out i horisontal stilling i skyggen av et tre i en park i Spangereid sentrum. Utpå ettermiddagen svalnet det, og jeg fikk en flott sisteetappe gjennom sørlandsidyllen og frem til målet.

På Lindesnes fyr ble jeg tatt i mot av støtteapparatet med sjampis og middag, og fyrets flotte vokterbolig var leid for et par netter. Nå nyter vi sjøen og den sene sørlandssommeren her ute i havgapet på Norges eldste fyr, hvor lyset ble tent for første gang i 1656.

Turen har vært en gammel drøm som har blitt virkelighet, og turen var enda finere i virkeligheten enn jeg hadde drømt om på forhånd. Livets beste øyeblikk leves ikke inne blant alle tingene vi ikke trenger. Jeg har funnet ut at man klarer seg utrolig lenge på de få tingene som får plass i sekken, og man kan komme seg veldig langt uten en forurensende motor. Man ser og opplever mye mer når man tar seg tid til å oppleve i stedet for å suse forbi, og når ikke alle de unødvendige tingene våre står i veien for opplevelsen! Og nettopp derfor er jeg ikke ferdig med å dra på eventyr i naturen, men nye turdrømmer blir født. Vi er så utrolig heldige som bor i dette vakre landet, og jeg har en drøm om å dra tilbake hit til Lindesnes, legge skituppene mot nord og gå hele veien tilbake om vinteren.

For de som er interessert legger jeg etterhvert ut mer informasjon på bloggen om nøyaktig rute, utstyrsevaluering og noen turtips om turens høydepunkter. Jeg kommer også til å videreføre bloggen som en friluftsblogg.

Og til slutt: Tusen hjertelig takk til alle som har hjulpet meg på veien, dere som har tatt turen for å møte meg underveis, dere som har invitert meg hjem når jeg har kommet forbi og alle de som har heiet og gitt meg oppmuntrende meldinger! Jeg er evig takknemlig!

Over heiene til en overraskelse og tilfeldig bursdagsfeiring

 Ryfylkeheiene, Setesdalsheiene, Sirdalsheiene… Turens siste dager i terrenget gikk i disse vakre fjellene. Nei, forresten – her heter de ikke fjellet, men heia! Du er ikke på fjelltur, men på heietur!

Store deler av heiene her er et kronglete og kupert landskap, med stup og skrenter som gjør det vanskelig fremkommelig. Disse områdene er hjem for Europas sørligste villreinstamme, og er vernet som et stort, sammenhengende landskapsvernområde (Setesdal Vesthei Ryfylkeheiene LVO) som strekker seg over 10 kommuner i Rogaland, Aust- og Vest-Agder.

Selv om området nå er vernet mot nye, store naturinngrep, er det fra før sterkt berørt av store vannkraftutbygginger. På veien har jeg gått forbi Blåsjø, som er Norges største kunstige innsjø og brukes til vannkraftproduksjon. Innsjøen er på 82 kvadratkilometer, og er demt opp med gigantiske demninger. Blåsjø er Norges største energilager, og det er 125 meters høydeforskjell mellom høyeste og laveste regulerte vannstand! Heldigvis var det nesten fullt da jeg gikk forbi, ved lav vannstand er det mer synlig at naturen betaler en høy pris for vannkraftproduksjonen.

Vigdis og Hilde møtte meg på Haukeliseter og ble med i to dager sørover inn i heiene. Med så spreke venner på «besøk» var det bare å kjøre på med lange dagsmarsjer på 11 timer. Vi hadde dårlig vær disse to dagene, og da var det godt å komme frem til DNT-hytta ved Krossvatn i åttetiden andre kveld. Lykken var seks kjekke karer fra Jørpeland på fisketur, som var snare med å servere oss en nydelig middag av dagens fangst.

Da Hilde og Vigdis måtte forlate meg for å finne en buss hjem til Oslo, kom endelig godværet etter en del ruskete dager. Fine dager i september er de aller flotteste i fjellet. Turen fortsatte over heiene med overnattinger i telt og på DNTs hytter ved Kringlevatn, Taumevatn, Håhelleren og Gaukhei. Her gikk jeg i flere dager uten å treffe folk, og da jeg gikk her helt alene, begynte det å gå opp for meg at jeg snart er fremme ved målet på Lindesnes. Plutselig var det bare en uke igjen til jeg regnet med å stå på Norges sørligste nes! Jeg har vært på tur i nesten fire måneder, jeg har gått så langt og så lenge, og hele tiden har det vært så langt og så lenge igjen. Så kom jeg plutselig til det punktet på turen hvor det slett ikke var langt og lenge igjen, men bare noen få dager… Det var både fint, veldig rart og ganske vemodig.

Etterhvert kom jeg frem til hyggelige Ljosland Fjellstove i Åseral. De fleste NPLere går på vei mellom Lindesnes og Ljosland, så dette er for mange en slags milepæl som betyr starten eller slutten på terrenggåing. Så også for min del, og fjellstøvlene ble byttet ut med joggesko. 

På Ljosland Fjellstove fikk jeg også en hyggelig overraskelse: Marte hadde tatt turen fra Kristiansand for å treffe meg og få seg en etterlengtet fjelltur. Så fantastiske folk jeg kjenner! Det ble en bra kveld med ei super dame jeg ikke hadde sett på veldig lenge.

I Åseral skulle jeg også treffe Arna, som jeg kjenner fra en tidligere jobb. Hun hadde en ny matforsyning for de siste dagene ned til Lindesnes. En grå og regntung dag – som tilfeldigvis var min bursdag – trasket jeg de 22 kilometerne fra Ljosland til Kyrkjebygda hvor Arna bor. Vel fremme fikk jeg legge meg i badekaret og slappe av før middagen skulle serveres. Så kom store deler av familien på besøk, og det viste seg at Arna også hadde bursdag denne dagen! Hun skulle ikke bare huse en NPLer denne kvelden, men også feire bursdagen sin! Jeg hadde jo for min del ikke regnet med at det ble noen bursdagsfeiring på turen, men dette morsomme og tilfeldige sammentreffet gjorde at det ble det likevel – med nydelig middag, kaker og bursdagsgjester! 

Etter å ha blitt foret opp på Arnas rømmegrøt, spekemat og bursdagskaker, og med turens siste forsyning av Real turmat i sekken, har jeg nå lagt ut på veien og siste etappe til Lindesnes. 

Værfast – og kryssing av Norges største nasjonalpark

Her i Sør-Norge har det blitt mer sosialt på turen, da det både er mer folksomt på DNT-hyttene og jeg treffer flere kjentfolk underveis. 

Første turfølge var mamma, som er så sprek at hun slo følge i fire dager gjennom gjennom Skarvheimen – fra Breistølen til Geiteryggshytta. Det var fire veldig hyggelige dager, med strålende sol og høljeregn annenhver dag.

På Geiterygggshytta tok Grete over som turfølge etter mamma. Jeg og Grete skulle gå videre til Finse, hvor vi skulle møte Kathrine. Grete og Kathrine hadde pakket sekkene fulle med vin og god mat, og siden Finsehytta er stappfull av rallarvegsyklister i helgene på denne tiden av året, hadde vi planlagt å bo i telt og ha en utendørs gourmetkveld på Finse. Vi hadde tatt høyde for vær innenfor en normal variasjon i august, som stort sett er levelige teltforhold. Men vi hadde ikke tatt for høyde for enorme nedbørsmengder i sterk kuling, krydret med torden! Det var sommeruvær, og fra Geiteryggshytta til Finse skulle vi gå over St. Paul på nesten 1700 meter. Vi ville gått mot vinden og fått sterk kuling og masse vann rett i fleisen. I dette uværet ble over 300 villrein drept av lynnedslag lengre sør på Hardangervidda! Etter en rådslagning fant vi ut at det var best å bli på Geiteryggshytta til dagen etter, og dette ble den første (og forhåpentlig eneste!) dagen jeg har sittet værfast på turen. Det var uflaks at det var den dagen vi skulle møte Kathrine på Finse! Hun var allerede på vei til fjells med toget, men etter å ha mottatt værrapport snudde hun på første og beste stasjon. Været får man ikke gjort noe med, og i fjellet har avtaler alltid et værforbehold. Som fjellvettreglene sier: Det er ingen skam å snu!

Dagen etter uværet kom jeg og Grete oss over til Finse, som er et sted med mye kuriøs historie og flott utsikt til isbreen Hardangerjøkulen. Finse er et lite, bilfritt samfunn som bare er tilgjengelig med miljøvennlige transportmidler: Tog, sykkel og til fots/på ski. Finse har Bergensbanens høyestliggende stasjon på 1222 moh. Bergensbanen stod ferdig i 1909, og en av Norges mest populære turer er å sykle over fjellet på den gamle rallarveien langs jernbanelinja. For 100 år siden var Finse med sitt gamle, ærverdige hotell et yndet feriested for britiske prinser og andre kondisjonerte. Norges første innendørs ishall ble bygget her i 1914, og var treningshall for Sonja Henie. DNTs turisthytte, Finsehytta, ble bygget av tyskerne under krigen, da de prøvde å lage flyplass på Hardangerjøkulen. Det viste seg at en isbre på 1800 moh. fungerte dårlig som flyplass.

Veien videre gikk over Hardangervidda, som er Nord-Europas største høyfjellsplatå. Hardangervidda er vernet, og er fastlands-Norges største nasjonalpark. Og de som tror at hele Hardangervidda er flat, bør ta seg en tur til den vestlige og sørlige delen!

Etter å ha krysset Hardangervidda ventet middag og overnatting hos kjentfolk i Vinje. Hos Arne, Kari, Signe, Knut og Olav på Jordi gård fikk jeg servert nydelig lam fra gården. Jeg pleier å være med på sauesankinga her i september, men i år fikk jeg bare vært med på å spise litt av det jeg var med å hente ned fra fjellet i fjor!

Nå venter jeg på Hilde og Vigdis, som skal være med å slå følge noen dager videre sørover fra Haukeliseter. Etter å ha gått på kjente trakter over Hardangervidda, gleder jeg meg nå til å gå inn i ukjente fjellområder jeg aldri har vært i før.

Bildet øverst: Matskornipen og brefallene Austra Leirebottsskåka, Hardangerjøkulen
Bildet nedenfor: Holken ved Litlos, Hardangervidda