Junkerdalen nasjonalpark – den fineste naturen helt for deg selv!

Du trenger ikke å gå i kø over Besseggen eller bli holdt våken av snorkere på en overfylt turisthytte i Rondane for å oppleve Norges vakreste natur. Det slår meg at jeg går gjennom det ene fjellområdet etter det andre som er minst like flotte som kjendisene sørpå, men som langt færre har hørt om. Her får du ofte både stien og DNT-hytta for deg selv.  Junkerdalen nasjonalpark er et av disse fantastiske stedene!

Junkerdalen nasjonalpark er del av et stort villmarksområde som strekker seg innover i Sverige. Her er det majestetiske fjell, ville fossefall nedover fjellsidene og grønne og frodige daler med fargerike blomster. I den spektakulære Skaididalen ligger Argaladhytta idyllisk plassert ved elvebredden.

Men områder med færre folk er også litt mindre tilrettelagt og noe mer krevende. Du må bære maten selv, det er ikke ølservering når du kommer frem og stiene er ikke like godt tråkka opp. Jeg hadde tenkt meg til Argaladhytta, og gledet meg til å bo her fordi jeg hadde hørt at den var så koselig. Men da jeg nærmet meg hytta, hadde et par-tre dager med litt for mye sol og varme satt ekspressfart på snøsmeltingen i de omkringliggende fjellene, og de store bekkene som normalt vades til anklene var strie og ville elver som ikke ville slippe meg forbi. I stedet måtte jeg sette opp teltet i regnvær, og fikk gleden av å betrakte den koselige hytta fra feil side av elva. Heldigvis klarte jeg å finne en alternativ vei videre uten å måtte snu eller ta en stor omvei!

Argaladhytta, hyttedrømmen på feil side av elva!

Nå har jeg hatt en hviledag i sus og dus på Saltfjellet Polarsirkelen Høyfjellshotell. Det er et fantastisk hyggelig sted hvor vertskapet er vant til å innlosjere NPLere som får et luksuriøst avbrekk fra telt- og hyttelivet. Her har jeg fått låne fyrrommet til å tørke opp våte klær og utstyr, og en dusj som jeg ikke hatt tilgang på siden Abisko for to og en halv uke siden (jeg har hatt jevnlig tilgang på naturens store himmeldusj, men det blir jo ikke helt det samme). Her har jeg også plukket opp ny forsyning med Real turmat for veien videre, så nå er jeg klar for å ta meg videre over Saltfjellet!

Reklamer

Norges lengste fylke

I dag har jeg vært på tur i seks uker, og disse ukene har rast avgårde! Jeg er nå i Norges lengste fylke, Nordland. Her har jeg aldri har vært på fjelltur før, og her ligger for meg nye fjellområder på rekke og rad. Jeg er kommet til Sulitjelma, litt sør for Bodø.

Denne tilbakelagte fjelletappen startet i Abisko for et par uker siden, og har vært lang og variert. Først et par praktiske problemer i Abisko som ikke er helt uvanlige på langtur: En forsyning hadde ikke kommet frem i posten, og en fjellstøvel var i ferd med å gå i stykker. Heldigvis hadde jeg avtale med Jan om nye forsyninger i fjellet bare noen dager senere, og han møtte meg på Sitashytta med nydelig torskemiddag, mat for veien videre og nye fjellstøvler som var mye bedre enn de som gikk i stykker. Så alt løste seg – til det bedre – og jeg er utrolig takknemlig for hjelp!

Fra Abisko gikk jeg et lite stykke på Kungsleden på svensk side, før jeg krysset grensen og kom inn i det flotte Skjomen-området sør for Narvik. Det er et område som også er preget av omfattende kraftutbygging, men heldigvis klarer ikke nedtappede magasiner og monstermaster å ta så mye av glansen fra de storslåtte fjellene her. Det er også et snørikt område, hvor det lå igjen mer snø enn det har gjort lengre nord. Jeg hadde tenkt å følge merket sti fra Sitashytta til Paurohytta og Røysvatn, men her må man ro i båt over et vann. Det hjelper ikke at kalenderen viser at man er over halvveis i juni, i dette området er det fortsatt is igjen på vannene! Jeg måtte derfor gå en rute lengre vest utenfor sti, og fikk i stedet en fantastisk utsikt ned i Indre Tysfjord. 

I og med at jeg har startet å gå før sommersesongen, har det også vært utfordringer med vårløsning og store bekker og elver i dette området. Ganske mye regnvær på denne etappen har bidratt til å forsterke dette, og beina er blitt vasket hyppig med vading i frisk fjellvann. Over elver som ikke kan vades, er man avhengig av broene. Men disse kan man heller ikke stole på så tidlig i sesongen: En bro var ødelagt av vinteren, og enkelte sommerbroer på svensk side var ikke lagt ut ennå. Dette hadde jeg heldigvis tatt høyde for, og sett meg ut alternative ruter på kartet. Så det har vært mye orientering utenfor merka løyper, hvor jeg har fulgt vannskillet og vurdert hvor jeg kan krysse bekker og elver avhengig av hvor stort tilsigsområdet er. Jeg har blitt en ganske god hobbyhydrolog underveis!

Jeg har også gått gjennom Padjelanta på svensk side. De som tror at Sverige er en endeløs og litt kjedelig skog, har nok ikke vært i her! Padjelanta er Sveriges største nasjonalpark, og ligger mellom Norge og villmarksparadiset Sarek. Det er et av de vakreste naturområdene jeg har vært i, med store innsjøer, åpent fjellandskap med grønne sletter og utsikt til alpine og snøkledde fjelltopper på både norsk og svensk side. Området står på UNESCOs verdensarvliste på grunn av den fantastiske naturen og den samiske reindriften her, som er verdens best bevarte eksempel på en folkegruppe som siden tidenes morgen har fulgt sine dyr på vandring gjennom året, og fortsatt gjør det. Her er det store reinflokker og bosettingsplasser som brukes til ulike tider av året. Og langt her ute i naturen, hvor det er nesten like mye bjørn som det er folk, ligger Sveriges Golden Gate. Den største tursti-broen i naturen jeg noengang har sett, og som ingen vinter eller vårflom kan ta knekken på!

Heretter blir det bare norsk natur videre på turen til Lindesnes, og jeg gleder meg til veien videre gjennom Nordland. Først til Saltfjellet, hvor Tuftes Turstøtte AS aka Stine har satt ut neste matforsyning!

Golden Gate i Padjelanta

Både sommer og vinter i Troms

Etter mange flotte sommerdager i Finnmark og Nord-Troms, har noen iskalde gufs fra vinteren gjort kraftfulle fremstøt på veien gjennom indre Troms. Dårlig vær må man regne med å få ganske mye av i løpet av fire måneder på tur i Norge, og da må man prøve å se det positive i det også: Jeg priset meg lykkelig over at finværet sto på da jeg hadde teltet som eneste husly, og at jeg nå hadde kommet til en strekning hvor DNT-hyttene ligger på rekke og rad. Griseflaks at jeg fikk ruskevær nå!

Og for å gjøre meg beredt til utfordringene som ventet gjennom indre Troms, møtte Siv, Marit, Anne og Kristin opp og foret meg med nydelig biff (egenprodusert av Marit på egen gård!) og god drikke på Gappohytta. Fantastisk godt og veldig hyggelig! De fulgte meg et stykke på veien opp Isdalen på veg til Rostahytta.

På Rostahyttene var det ingen folk, men det var liv! Da jeg kom ned mot hyttene luntet en rev avgårde, mye rein beitet på gresset rundt hytteveggene og en ørn sirklet over flokken.

Det har vært litt finvær innimellom kulingkast og snøbyger, og fjellområdene i Indre Troms har en utrolig variasjon: Fra kulde, is og vintervær i Isdalen (den dalen levde opp til navnet!) til grønne bjørketrær og blomstring i Dividalen. Været var bedre i et par dager, og Øvre Dividalen nasjonalpark viste på beste måte frem det gigantiske landskapet sitt med store daler og mektige fjellformasjoner.

Fra Vuomahytta til Altevann slo vinteren tilbake igjen, med sterk kuling og snøvær midt i fleisen. Da var det på med vindvottene og annen vinterbekledning – det er norsk sommer i fjellet! Det var bare å kjempe seg frem, og godt å komme ned i ly av småskogen rundt Altevatnet. Straks fremme i Abisko hvor en etterlengtet hviledag for beina venter!

Vinter i juni? Tenk positivt!

Sol og sommer fra Alta til Kilpis

På min vei fra Alta til Kilpis har restene av vinteren i fjellet rent vekk foran beina mine i den deilige sommervarmen som har vært den siste uka. Et par dager i høyereliggende fjellområder med tungt og vått trugeføre, men det blir mindre og mindre behov for trugene. Det har vært åtte fantastiske dager i fjellet, med behagelig teltvær. Nå har jeg en liten stopp i Kilpisjärvi, det nordvestlige hjørnet av Finland, før veien går videre gjennom Troms. 

I fjellet er jeg fortsatt ganske alene som menneske, på de åtte dagene fra Alta til Kilpis har jeg kun møtt én fyr som var ute og så etter reinsdyra sine. Ikke sjelden stavrer en nyfødt, liten reinskalv i hælene på mora si. Da er det bare å roe ned og nyte synet, og holde avstand til dyra for å forstyrre dem minst mulig. 

Kryssing av den spektakulære Reisadalen var en stor naturopplevelse, med flomstore og høye fosser i fritt fall som stuper ned i denne ville canyondalen.

Jeg har også fått oppleve et sjelden nærmøte med en kongeørn som satt på bakken 20 meter foran meg da den tok sats og lettet – en utrolig fugl hvor du på nært hold virkelig får se hvor stor og mektig en rovfugl med over to meters vingespenn faktisk er. Før man får funnet frem kamera har den fløyet for langt avsted, man må bare nyte de sekundene opplevelsen varer, og bildet av den ørnen har jeg i hodet for resten av livet.

Her i Kilpis får jeg siste matforsyning og service fra foreldrene mine som har vært et utrolig fleksibelt og verdifullt støtteapparat her i nord. Heretter er det andre fantastiske folk som skal hjelpe meg videre på veien med matforsyninger og litt selskap. Værmeldingene varsler at sommervarmen nå tar slutt, men fortsatt brukbare værforhold i Troms den kommende uka, så det er bare å glede seg til veien videre!