Her i Sør-Norge har det blitt mer sosialt på turen, da det både er mer folksomt på DNT-hyttene og jeg treffer flere kjentfolk underveis.
Første turfølge var mamma, som er så sprek at hun slo følge i fire dager gjennom gjennom Skarvheimen – fra Breistølen til Geiteryggshytta. Det var fire veldig hyggelige dager, med strålende sol og høljeregn annenhver dag.
På Geiterygggshytta tok Grete over som turfølge etter mamma. Jeg og Grete skulle gå videre til Finse, hvor vi skulle møte Kathrine. Grete og Kathrine hadde pakket sekkene fulle med vin og god mat, og siden Finsehytta er stappfull av rallarvegsyklister i helgene på denne tiden av året, hadde vi planlagt å bo i telt og ha en utendørs gourmetkveld på Finse. Vi hadde tatt høyde for vær innenfor en normal variasjon i august, som stort sett er levelige teltforhold. Men vi hadde ikke tatt for høyde for enorme nedbørsmengder i sterk kuling, krydret med torden! Det var sommeruvær, og fra Geiteryggshytta til Finse skulle vi gå over St. Paul på nesten 1700 meter. Vi ville gått mot vinden og fått sterk kuling og masse vann rett i fleisen. I dette uværet ble over 300 villrein drept av lynnedslag lengre sør på Hardangervidda! Etter en rådslagning fant vi ut at det var best å bli på Geiteryggshytta til dagen etter, og dette ble den første (og forhåpentlig eneste!) dagen jeg har sittet værfast på turen. Det var uflaks at det var den dagen vi skulle møte Kathrine på Finse! Hun var allerede på vei til fjells med toget, men etter å ha mottatt værrapport snudde hun på første og beste stasjon. Været får man ikke gjort noe med, og i fjellet har avtaler alltid et værforbehold. Som fjellvettreglene sier: Det er ingen skam å snu!
Dagen etter uværet kom jeg og Grete oss over til Finse, som er et sted med mye kuriøs historie og flott utsikt til isbreen Hardangerjøkulen. Finse er et lite, bilfritt samfunn som bare er tilgjengelig med miljøvennlige transportmidler: Tog, sykkel og til fots/på ski. Finse har Bergensbanens høyestliggende stasjon på 1222 moh. Bergensbanen stod ferdig i 1909, og en av Norges mest populære turer er å sykle over fjellet på den gamle rallarveien langs jernbanelinja. For 100 år siden var Finse med sitt gamle, ærverdige hotell et yndet feriested for britiske prinser og andre kondisjonerte. Norges første innendørs ishall ble bygget her i 1914, og var treningshall for Sonja Henie. DNTs turisthytte, Finsehytta, ble bygget av tyskerne under krigen, da de prøvde å lage flyplass på Hardangerjøkulen. Det viste seg at en isbre på 1800 moh. fungerte dårlig som flyplass.
Veien videre gikk over Hardangervidda, som er Nord-Europas største høyfjellsplatå. Hardangervidda er vernet, og er fastlands-Norges største nasjonalpark. Og de som tror at hele Hardangervidda er flat, bør ta seg en tur til den vestlige og sørlige delen!
Etter å ha krysset Hardangervidda ventet middag og overnatting hos kjentfolk i Vinje. Hos Arne, Kari, Signe, Knut og Olav på Jordi gård fikk jeg servert nydelig lam fra gården. Jeg pleier å være med på sauesankinga her i september, men i år fikk jeg bare vært med på å spise litt av det jeg var med å hente ned fra fjellet i fjor!
Nå venter jeg på Hilde og Vigdis, som skal være med å slå følge noen dager videre sørover fra Haukeliseter. Etter å ha gått på kjente trakter over Hardangervidda, gleder jeg meg nå til å gå inn i ukjente fjellområder jeg aldri har vært i før.
Bildet øverst: Matskornipen og brefallene Austra Leirebottsskåka, Hardangerjøkulen
Bildet nedenfor: Holken ved Litlos, Hardangervidda
Alt håp er ute! 