Svalbard på langs – en av verdens vakreste skiturer

Over isbreer og sjøis, gjennom morener og store daler, omgitt av isskulpturer store som hus og Spitsbergens karakteristiske fjell. Å gå fra sydspissen til nordspissen av Spitsbergen er en av verdens mest varierte og spektakulære skiturer.

En tung start

Vårt Svalbardeventyr startet på Liestølbreen ved nasjonalparkgrensen til Sør-Spitsbergen nasjonalpark, Norges desidert største nasjonalpark. Siden nasjonalparken er et skuterfritt område, ble vi ikke transportert helt ned til sydspissen. De første dagene av turen gikk vi derfor 100 kilometer sørover, før vi snudde på Sørkapp for å starte på det som kan kalles Svalbard på langs.

Smeltevannskanal på Davisbreen
Vi startet i klarvær og nesten 30 kuldegrader. Snøen var dyp og trå. Pulkene var tunge, fullastet med utstyr og mat. Mange sprekkområder i isbreene gjør at store deler er ufremkommelig. Langs sjøen er det også ufremkommelig flere steder. Man må derfor over pass på 500 moh, ned til kysten og opp igjen – flere ganger. Vi kjempet mot tyngdekraften i eviglange monsterbakker, og når vi endelig var på toppen gav ikke den samme tyngdekraften oss nevneverdig hjelp i nedoverbakkene. I dyp snø måtte vi brøyte vei og dra pulken både oppover og nedover. Jeg så med bekymring på kartet. Det var fortsatt langt til Sørneset, hvor turen egentlig starter. Med denne fremdriften kom vi aldri til å nå helt opp til nordspissen etter vending sørpå. Vi hadde tross alt begrenset tid til rådighet.

Leir på Sørkappfonna
Etter hvert kom vi ned til Isbukta, hvor vi var avhengige av god sjøis for å komme oss over til Sørkapp, den sørligste delen av Spitsbergen. Isbreene på land her var så oppsprukne at det ikke var tilrådelig å gå på land, og i fjæra kunne vi heldigvis konstatere at isen var trygg. Vi gikk på sjøisen over den 13 kilometer brede bukta.

Vi satte teltleir på Sørkappfonna, og på turens syvende dag gikk vi uten pulk ned til havet sørpå og kunne endelig snu og vende nesa nordover. Vi kom tilbake til teltleiren utpå kvelden, og var fornøyd med at vi endelig var ordentlig i gang med Spitsbergen på langs. Lite visste vi om bråstoppen og tålmodighetsprøven som ventet oss.

Værfast i teltet

Dagen etterpå blåste det så hardt på Sørkappfonna at det ble en dag i teltet. Vi hadde god værmelding for dagen etter, så en hviledag i teltet var bare bra for kroppen. Værfastdager kan være litt dryge, men med gode teltkamerater og en god bok går det fint. Dagen etter var det strålende sol og vindstille, og vi hadde en fantastisk tur tilbake over Isbukta før vi slo ny leir på Tromsøbreen. Men på sørlige Svalbard er været svært ustabilt.

Dagen etter drømmeværet våknet vi til uvær igjen, og skjønte raskt at det ikke var tilrådelig å bevege seg ut. I sterk kuling og liten storm bøyde teltstengene seg. Bardunene spratt og måtte forsterkes, og med jevne mellomrom måtte vi ut og grave for at ikke teltet skulle snø og føyke ned. I kastene var det vanskelig å stå oppreist. Vi lå klar med jervenduken og varme klær hvis teltet skulle fare eller revne (men det tåler mer enn du tror!). Telt i uvær er ikke et stille friluftsliv: Når vinden uler og teltduken slår bør man ha hørselvern. En telefon til meteorolog i Longyearbyen var heller ikke særlig oppløftende. Været skulle ikke roe seg før på lørdag formiddag. Det var onsdag…

Meteorologen fikk rett: Vi ble liggende å riste i stormen på Tromsøbreen i tre døgn. Lørdag formiddag kunne vi endelig grave frem pulker og annet utstyr. Skituppene stakk så vidt opp av snøen. Stormen hadde fylt på med mer løssnø som pulken måtte dras igjennom. Om vi var bekymret for fremdriften tidligere på turen, var vi ikke blitt mer optimistiske etter å ha ligget fire av de fem siste dagene værfast. Var det i det hele tatt mulig å nå helt frem til Verlegenhuken på 80 grader nord?

Ny giv

Uendelig vakkert ved Emiljanovbreen med Schønrockfjellet i bakgrunnen
Vi kom oss videre i rester av uvær og dyp nysnø. Etter 14 dager på tur passerte vi nasjonalparkgrensen der vi startet turen. Nå ventet nytt terreng, og vi nærmet oss Svea. 

De fleste som går Svalbard på langs unner seg en natt på hotellet i Svea. Man skulle tro at det fristet etter strabasene vi hadde vært igjennom, men da vi passerte Svea skinte sola fra skyfri himmel. Snøen var hardere og pulken lettere å dra, og vi hadde fått opp dampen: Vi peiset på med 3 mil om dagen, og tok store jafs nordover på kartet. Det var uaktuelt å legge seg inn på hotell i Svea, vi brukte den fine kvelden på å komme oss lengst mulig innover i Kjellstrømdalen. 

Dagen etterpå ble vi overrasket av et kortvarig uvær og satte en nødcamp allerede før lunsj og ventet på at været skulle roe seg i løpet av ettermiddagen. I løpet av kvelden og natta kom vi oss over til Agardhdalen, og dagen etterpå suste vi avgårde til Sassendalen. Så fulgte et par harde dagsetapper med mange høydemeter opp Rabotbreen, over Fimbulisen og opp Philipbreen og over Filchnerfonna. Underveis hadde vi fått rapport om at vi kunne gå på sjøisen ut den 100 kilometer lange Austfjorden mot Verlegenhuken, slik at vi ikke trengte å gå over den høytliggende og værutsatte Lomosovbreen og Åsgardsfonna. Optimismen steg – plutselig var nordspissen innen rekkevidde likevel! Vi gledet oss til å oppleve Austfjorden med utsikt til store fjell og brefall. På fjorden var det også store sjanser for å møte Svalbards majestet…

Spennende isbjørnvakt

Med en gang vi kom ned på Austfjorden så vi bjørnespor. De var ferske, og vi skulle snart sette teltleir. Her var det best holde seg våken på bjørnevakt! Rett før vi sovnet snakket vi om at det fineste som kunne skje i natt var en harmløs bjørn som tuslet forbi ute på fjorden i passe avstand til teltleiren. Alle ville bli vekket av bjørnevakten hvis isbjørn ble observert.

Jeg gikk på bjørnevakt klokka to. Det var fint og kaldt vær, og på denne tiden er det midnattssol på Svalbard. Jeg speidet etter gulhvite klumper i bevegelse ute på isen. Rett før halv fire så jeg bjørnen kom gående mot teltleiren. Han var fremdeles langt unna, men kom raskt nærmere. Når verdens største landbaserte rovpattedyr lunter av sted, går det mye fortere enn det ser ut som. Jeg vekket de andre, og vi stod og beundret bamsen. Vår firbente isbjørnvakt sov godt. Bjørnen stoppet opp og betraktet oss. Etter å ha tenkt seg om fant han oss lite interessante, og passerte oss med en avstand på et par-tre hundre meter. Vi gjorde ingenting for å skremme ham, og kunne nyte minuttene med bjørn i utsikten. Isbjørndrømmen vi hadde snakket om var blitt virkelighet!

Gutta Krutt på Austfjordneset 

I Austfjorden ligger den kjente fangsthytta på Austfjordneset, som lånes ut for et år av gangen til folk som har lyst til å leve et år i Svalbards villmark som tradisjonelle fangstfolk. Det er Sysselmannen som har ansvaret og bestemmer hvem som får bo her. Det siste året er det to unge karer, Bård og Gard, som har gjort livet utrygt for de jaktbare artene i området. Hytta er av enkel standard, og man lever av det den tøffe Svalbardnaturen har å by på. Det er ingen spøk å livnære seg på det du høster av sel og reinsdyr, og med hyppige isbjørnbesøk på tunet. 

Bård og Gard inviterte oss på kanelboller og traktekaffe i solveggen på Austfjordneset. Gjærbakst og ordentlig kaffe var kjærkomment etter nesten fire uker på tur! Det var interessant å høre hvordan de hadde levd det siste året her på denne historiske fangsthytta, som er et fredet kulturminne som er viktig for å fortelle historien om fangstovervintring på Svalbard. Stedet ble kjent for mange etter at Stein P Aasheim overvintret her med familien sin i 2002-2003. 

Bistasjonen Villa Møen
Utover i Austfjorden er det også flere gamle bistasjoner satt opp av fangstfolkene opp gjennom historien. Bistasjonene er knøttsmå med et par sengeplasser. Byggematerialene er drivved og takpapp, og de har nok ikke vunnet mange priser for arkitektonisk kvalitet. Bistasjonene er også fredede kulturminner som forteller historien om Svalbards tradisjonelle fangstkultur, og standardheving kommer derfor ikke på tale. Det kan kun gjøres reparasjoner og vedlikehold i henhold til gjeldende stil og standard. Hyttene står åpne og kan benyttes av fastboende på Svalbard.

Verlegenhuken i sikte!

Da vi gikk på sjøisen utover den lange Austfjorden nærmet vi oss målet. Mistroen etter tre dager i uvær på Tromsøbreen var borte for godt. 29 dager etter at vi startet på Liestølbreen stod vi ved det oransje sjømerket på den forblåste nordspissen av Spitsbergen: Verlegenhuken på 80 grader nord ble nådd vi 25. april kl. 00:40!

Junior

På en slik tur bør man ha med hund. Vi hadde lånt med oss Junior, kåret til verdens beste alaska husky. Ingen kjente ham, men det tok ikke lang tid før han hadde sjarmert hele turfølget med et uimotståelig blikk, og vi diskuterte mulighetene for hundeadopsjon. Vi skjønte raskt at han var en god trekkhund og en dårlig isbjørnvakt, men en slik humørspreder og turkamerat blir tilgitt et godt sovehjerte!

Verdens fineste skitur?

Svalbard på langs går igjennom dramatiske landskap og svært variert natur. Sjø og fjell går i ett. De spesielle og særegne fjellformasjonene på Spitsbergen og de mange og levende isbreene preger landskapet. Med dramatiske brefall og enorme smeltevannskanaler, og blå isblokker store som hus ligger strødd i landskapet som enorme kunstskulpturer.
Svalbard på langs er vakkert, men ingen søndagstur. 

Det går for å være tøffere ekspedisjon enn vanlig Grønlandskryssing, så man bør trives utenfor komfortsonen:

Det er iskaldt. Det er et slit å trekke pulk 10-12 timer om dagen. Du deler et trangt telt med et par andre i en hel måned. I teltet inntas måltidene i ulike krokbøyde stillinger. Det finnes ingen dusj, vannklosett eller vann i springen, og våtserviettene har fryst til is. Når det stormer utenfor teltet må kuldegropa i det trange og overbefolka teltet brukes som toalett (det fryser i stedet for å lukte!). Du må ut av den varme soveposen midt på natta for å sitte isbjørnbakt. Utstyr går i stykker av kulde og tøff bruk, og fire skibindinger røk i strabasene i løpet av de første par ukene på tur (heldigvis fikk vi levert to par nye ski av støtteapparatet ved passering Svea!) Men orker du dette og litt til, er naturopplevelsene og mestringsfølelsen på denne turen mye større enn ubehaget!

Å gå Svalbard på langs krever mye kunnskap om friluftsliv generelt, og isbreer, isbjørn og sjøis spesielt. Noen av isbreene på Svalbard forandrer seg mye fra år til år, og kan være ufremkommelige og farlige. Om sjøisen er trygg vil også variere mye fra år til år. Lokal kjennskap til forholdene og hvor det er farbart er til stor hjelp. Kunnskap om isbjørn og våpen er en forutsetning for å ferdes trygt. Hvis man ikke føler seg trygg nok på dette selv, bør man gå i et følge med guide. Vi var fire deltakere på tur organisert av Basecamp Explorer i samarbeid med Hvitserk, og vår superguide Audun tok oss trygt frem i den utfordrende Svalbardnaturen.

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

w

Kobler til %s