Dommen over NPL-utstyret! 

Å gå Norge på langs er en tøff test av utstyret, da får du virkelig prøvd hva utstyret er verdt! Dette er mine erfaringer og vurderinger av teltet, støvlene, sekken og skallbekledning etter fire måneder på tur. Og dommen er: De norske klær- og støvelprodusentene må skjerpe seg!

Det er gitt poeng på en skala på 1-6 som på en terning, hvor 1 er dårligst og 6 er best. Men jeg kaller det ikke terningkast, da poengfastsettelsen ikke er utslag av tilfeldige kast, men en reell utprøving av utstyret.

Telt: Helsport Ringstind Superlight 1-2, praktisk lettvektstelt, 4 poeng

Dette teltet veier bare 900 gram, og er beregnet på en person. For å få teltet ned i denne vektklassen er det spart på alt: Stoffet er tynt og florlett, teltpluggene er små, forteltet er lite.

Teltet er enkelt og raskt å sette opp: Kun en teltstang tres gjennom teltet, og så strammes det opp med plugger i hver ende. Du kan sitte oppreist inne i teltet under teltstangen som holder det oppe.

Forteltet er lite, men det er plass til å fyre opp kokeapparatet inne i forteltet hvis det regner, samt plass til støvler og noe utstyr. Det hadde selvfølgelig vært praktisk med større fortelt, men her er det ofret plass for å få teltet under kiloen. På sommertur når alt må bæres på ryggen, og man ofte kan oppholde seg utenfor teltet når man har slått leir, foretrekker jeg lavest mulig vekt fremfor større fortelt.

Teltduken ser skjør ut, men holdt fint på turen. Men man bør nok være litt ekstra forsiktig for ikke å få rift i den! I løpet av turen ble det noen rifter i den flortynne oppbevaringsposen.

Teltet er ment for en person, og da er det god plass til både deg og storsekken inne i teltet. Det er fullt mulig å sove to i teltet med lite bagasje, men da er det såpass trangt at du vil foretrekke at det er kjæresten din!

Jeg er mest glad i frittstående telt som kan stå uten å måtte barduneres. Det er praktisk hvis grunnen er dårlig/uegnet for teltpluggene. Men vekthensyn tilsier kun en teltstang, og da aksepterer jeg at teltet må barduneres for å stå oppreist.

En svakhet ved teltet er at det er vanskelig å få spent den ytre teltduken helt stram. Videre er hempen for å holde teltduken til side i åpningen er plassert litt for lang ned slik at den «glipper» teltduken blir hengende å blafre i åpningen – litt irriterende!

Støvler 1: Viking Hunter GTX, ødelagt etter to uker og håpløs reklamasjonsservice, 1 poeng

Fottøyet er noe av det viktigste når man skal gå 2700 kilometer, og jeg skulle for første gang prøve et par norske fjellstøvler. Jeg tenkte at en norsk skoprodusent med lange tradisjoner vet hva som kreves på langtur i norsk natur. Prisen burde også tilsi en viss kvalitet: 3199 kroner skal de ha! Men så feil kan man ta…

Jeg valgte et par jaktstøvler som er høyere enn vanlige fjellstøvler. Det er godt å ha litt ekstra ankelstøtte på langtur med tung sekk. Det er også praktisk da jeg på første del av turen måtte gå i en del råtten snø, samt vade elver og bekker. Jeg kunne vasse mange bekker med støvlene på uten at vannet gikk over støvelkanten.

Jeg gikk inn støvlene i Tromsøs gater og nærterreng de siste tre-fire ukene før turen, og de kjentes behagelige på foten. Men da turen var i gang i mer utfordrende terreng, kom ikke støvlene seg gjennom Finnmark en gang før den ene begynte å gi tapt for utfordringene: Den ytterste sålen løsnet! Det skjedde på flere steder rundt hele støvelen. Etterhvert begynte de også å ta inn vann. Det var fortsatt mulig å gå med støvelen, men jeg forstod raskt at de måtte byttes ut ved første og beste anledning. Problemet var at de var kjøpt i en butikk i Tromsø, og at jeg selvfølgelig ikke hadde anledning til å gå innom her da ruta gikk i indre strøk. Men jeg var optimistisk fordi jeg hadde valgt en norsk produsent som jeg tok for gitt at kunne ordne opp direkte. Viking Footwear har en kundeservicetelefon, så det var med godt mot jeg ringte hit da jeg omsider fikk mobildekning i Kilpis. Siden jeg kunne gå med støvlene noen dager til, var mitt forslag at Viking sendte et par nye støvler til Abisko hvor jeg ville ankomme ca en uke senere, og dette er et sted med både postkontor og andre fasiliteter. De lovte å se på dette mens jeg gikk videre inn i indre Troms uten dekning.

Men denne løsningen på problemet skulle vise seg å være praktisk umulig å ordne for Viking i løpet av en ukes tid, det på tross av at det finnes både postkontor og budtjenester. Problemet var visstnok at hele deres logistikk ved reklamasjon og levering av nye støvler går gjennom butikkene som selger produktene deres. Viking hadde ikke støvler lett tilgjengelig som de kunne sende kjapt og direkte til meg utenfor dette vanlige systemet. Jeg har lurt mye på hva denne kundeservicen kan brukes til når de ikke kan ordne opp i en helt vanlig reklamasjon, for det er jo når noe er galt med produktet at folk ringer kundeservice. Enda større ble denne gåten for meg da jeg også oppdaget at Viking også har en egen nettbutikk hvor de selv selger – og formodentlig også sender – produktene til sine kunder.

Etter flere telefoner og mas fra min side fant de til slutt et par Viking sko i en sportsbutikk i Narvik som kunne hentes der (det gikk fortsatt ikke å få de sendt over til Abisko der jeg befant meg). Jeg gjentar: SKO. Som erstatning for et par høye jaktstøvler tilbød de meg et par lave terrengsko som ikke går over ankelen. Jeg gikk fortsatt i en del snø i høyereliggende områder, jeg gikk med opptil 30 kilo på ryggen, og jeg vadet bekker og elver i variert og krevende terreng, tidvis helt uten sti. Når produsenten tilbyr lave fjellsko til erstatning for jaktstøvlene på en slik tur, er det ikke bare de praktiske logistikken som er problemet når Viking Footwear skal hjelpe sine kunder. De forstår heller ikke hva slags tur kunden deres er på. Jeg takket nei til dette tilbudet og måtte finne en annen løsning.

Uten nye Vikingstøvler levert, fikk jeg jo heller ikke sjekket om den løsnede sålen var en uheldig og enkeltstående produksjonsfeil, eller en generell svakhet med Vikings støvler. Jeg bare vet at det paret jeg kjøpte gikk i stykker etter to uker på tur og således var ubrukelig, og at kundeservicen ikke kunne hjelpe meg.

Støvler 2: Crispi Hunter – kvalitet fra støvellandet, 5 poeng

Før mitt mislykkede forsøk med Viking støvler, har jeg bare hatt italienske fjellstøvler i min fjellvandrerkarriere. Og det er det en grunn til, for er det noe de kan i dette landet som ser ut som en støvel, så er det å produsere støvler. De slår sin norske konkurrent langt ned i støvlene!

Problemet med ødelagte støvler ble løst av Bardu Sport som sendte med min gode medhjelper Jan et godt utvalg av støvler til prøving da han møtte meg i Skjomenfjella. Det var nærmest en mobil skoforretning som kom til fjells, og italienske Crispi Hunter vant konkurransen om å få bli med å gå Norge på langs.

Bekymringen min var å måtte gå inn nye støvler underveis på turen, med risiko for gnagsår. Men Crispi-støvler er visst kjent for å være snille å gå inn, og det stemte. Ikke et eneste gnagsår! Jeg kjente også raskt at disse støvlene var generelt av bedre kvalitet enn de forrige.

Støvlene fikk hard medfart i terrenget, i stein, myr, vading etc. Læret holdt tett med jevnlig smøring. Men mye stein i fjellet går hardt utover støvlene, og etter ca 100 dagers hard bruk var sålene nedslitt da jeg kom frem til Ljosland i Agder, og fjelletappene var over. Dette tilsvarer imidlertid mange års «vanlig» bruk med noen sporadiske helge- og ferieturer. Men et forbedringspotensial er bedre forsterkning fremst på tuppen til beskyttelse mot stein man sparker bort i, og at Vibram-sålen kunne vært mer slitesterk.

Skallbukse: Norrøna Bitihorn dri3 pants – ubrukelig, 1 poeng

Norrøna tar seg godt betalt for de fancy produktene sine, og denne buksa koster 2199 kroner. Jeg kjøpte buksa på Norrønas consept store i Tromsø, som likner mer på en motebutikk enn en friluftsbutikk. Jeg har lenge hatt en snikende mistanke om at vi betaler stadig mer for Norrønas jålete design, og at kvaliteten kommer i annen rekke. Denne buksa bekreftet mistanken: Grå og lekker med lilla glidelåser, men produktutviklerne har ikke tatt høyde for en regnskur.

På sine hjemmesider skriver Norrøna at buksa er deres «letteste og mest pustende tre lags vanntette bukse til dame. Ideell for fjellaktiviteter der vekt er viktig. Dri3-materialet gjør buksen lett, myk og vanntett, samtidig som den har gode pusteegenskaper.»Sa de vanntett?! Kom det en regnskur ble jeg søkkvåt på beina i løpet av fem minutter. For øvrig står det om Bitihorn-serien at dette er «tekniske produkter for å beskytte deg mot skiftende værforhold i sommerhalvåret. Plaggene har lav vekt og høy grad av fukttransport.» Jeg kan skrive under på at det er høy grad av fukttransport – feil vei!

Buksa var ny ved start, og at ble impregnert underveis. Til sammenlikning brukte jeg en halvgammel jakke fra Houdini, som er mye brukt og impregnert ujevnt i to-tre år. I motsetning til buksa fra Norrøna, holdt den gode, gamle jakka meg tørr imponerende lenge i regnværet.

Buksa fungerte så dårlig at den ble byttet ut underveis med en annen bukse jeg fikk låne. For å redde litt av Norrønas ære, kan det nevnes at det var en av deres Goretex regnbukser som kom meg til unnsetning, riktignok en modell av den mindre jålete typen. Den fungerte mye bedre. Goretex-produktene er gjennomgående dyrere enn Dri3, men det er nok ofte verdt prisen. Og hvis du er mer opptatt av funksjonelt friluftsutstyr enn å se hipp ut på tur, kan du med fordel styre unna «moteplaggene» til Norrøna.

Sekk: Arcteryx Briza 75 liter – velbrukt supersekk for tung bør, 6 poeng

Jeg mener man ikke bør starte en langtur i masse flunkende nytt utstyr som man ikke har erfaring med, men bruke utstyr som du kjenner godt etter å ha prøvd det ut under ulike forhold på tidligere turer. Særlig gjelder dette sekken, som er utrolig viktig at sitter som den skal. Sekken min veide opp til 30 kilo på det tyngste i Nord-Norge, da jeg bar på truger og mat for opptil 2 uker. Lengre sør lå den på rundt 20 kilo. Da skal du vite at sekken passer deg og ryggen din. Det er stor forskjell på å prøve en tom sekk i butikken, og gå med den fullastet i terrenget over lang tid. Det er i sistnevnte situasjon du kjenner om sekken passer kroppen din og om bæresystemet funker.

Sekken skal ikke være for kort eller lang, den skal sitte riktig over skuldrene og hoftene. Arcteryx Briza er en damesekk, og de siste årene har det kommet flere storsekker tilpasset oss jenter. Det er det gode grunner til: Tradisjonelt er storsekkene laget for menn med lengre rygg, bredere skuldre og smalere hofter, og de sitter derfor ikke så godt på kroppene våre. Så jenter bør investere i egen damesekk for tunge langturer.

Denne sekken har et praktisk og stort rom på utsiden av hovedrommet, har egen inngang i bunn og på den ene siden som gjør det meste tilgjengelig uten å åpne topplokket, samt stropper til å feste alt fra truger og staver til pakkposer som må festes utenpå sekken når den er fullastet med mat. Fordelen med å ha brukt sekken på langtur en del ganger før, er at du også har lært hvordan den pakkes på beste og mest effektive måte.