100 dager på tur! 


Å krysse Gudbrandsdalen er bratt både ned og opp. Og etter å ha klatret opp igjen på fjellet fra Otta, bar det rett ned igjen til Heidal! Men i Heidal er det så fint at det var verdt slitet. Her leker de ikke nasjonalromantikk, her ER de nasjonalromantikk! I fjellbygda ligger idylliske gårdsbruk med gamle, lafta tømmerbygninger, og det lages Heidalsost med mønster av rosemaleri.

Fra Heidal gikk ferden videre til Sikkilsdalen. På veien hit kunne jeg føye til en ny art på lista over observerte villdyr på turen: tre rådyr ved teltplassen. Av tamme dyr møtte jeg reinsdyr fra Vågå tamreinlag, men nå er det snart håp om å se reinsdyr også i vill utgave! I Sikkilsdalen gresset også flotte dølahester på utmarksbeite. Det var en ganske sosial hestegjeng som gjerne ville ha litt kroppskontakt når de skulle hilse på en ny fotturist som kom rekende gjennom dalen, og de syntes også det var interessant å lukte på hva jeg hadde i sekken. Der er det jo både mat og sure sokker!

Ferden inn i Jotunheimen gikk over den berømte eggen hvor Peer Gynt påstod at han red på en reinsbukk. Jeg hadde nydelig vær over Besseggen, og gikk så sent på dagen at jeg fikk eggen nesten for meg selv. Godt gjort på en av Norges mest populære fjellturer en fin sommerdag! Det er ikke vanskelig å forstå at turen er populær, for naturen og utsikten er fantastisk. Det flotteste skue var utsikten til Besseggens mindre kjente bror på andre siden av Gjende: Knutshø. Over det turkise brevannet i Gjende, i et magisk kveldslys og med en flott regnbue, reiste denne magiske toppen seg med en spiss egg som er lengre, råere og minst like flott som Besseggen. På stien over Knutshø er det nok aldri kø, for de fleste som går Besseggen har ikke hørt om den. 

Turen gjennom Jotunheimen gikk videre over Bukkelægret til en vaffelpause på Gjendebu. Gjendebu er DNTs eldste turisthytte, den åpnet i 1871! De første bestyrerne var ekteparet Slålien, og samme året som de åpnet hytta ble datteren deres født her inne på Gjendebu. Hun ble døpt i Gjende, og fikk dermed navnet Gjendine. Hun ble over 100 år, og en legendarisk fjellkvinne. Hun var blant annet fjellfører for kongelige fotturister, og Edvard Grieg skrev Gjendines bådnlåt etter å ha hørt henne synge. Den ene rutebåten som går på Gjende er oppkalt etter Gjendine Slålien. Etter vafler på Gjendebu gikk ferden videre til Fondsbu, hvor det alltid er hyggelig å komme frem til usedvanlig trivelig vertskap og god mat. 

Fra Jotunheimen og sørover følger jeg langfjella langt og lenge, og skal ikke gå ned i skogen igjen før jeg går av fjellet i Ljosland/Knaben-området rett før mål på Lindesnes. Det blir fint! Min hundrede dag på tur ble feiret med etappen fra Fondsbu til Sletningsbu, og jeg er på vei inn i Filefjell. 

Reklamer

Lysegrønne fjell, bondeliv og Norges eldste nasjonalpark

Jeg har nå vært på tur i tre måneder, og tiden flyr i mitt møte med nye fantastiske områder, trivelige folk og fine opplevelser hver dag.

Fra Røros bar det over fjell og ned i daler nord i Hedmark. Fjellene i dette området er karakteristiske med reinlav som vokser tjukk og tett på bakken. Den ligger som et mykt og lysegrønt teppe over fjellene her. Første stopp etter Røros var på den koselige DNT-hytta Narjordet, som er en restaurert tømmerbygning inne på et idyllisk gårdstun.

I Norge går natur og kulturlandskap hånd i hånd, og det er mye vi som nyter dette landskapet kan takke beitedyr og bønder for. Og derfor bør man også legge inn noen gårdsbesøk når man går Norge på langs! I Hodalen i Tolga passerte jeg Ryalen gård, hvor Helge, Bjørg Inger, Amund og Andreas holder til. På gården produseres det økologisk melk for Rørosmeieriet. Helge har vært en av drivkreftene for å få frem lokal og miljøvennlig matproduksjon her i fjellregionen i Sør-Trøndelag og Hedmark, og lokalmat herfra har blitt en stor suksess! På Ryalen gård fikk jeg overnatting, god mat og hyggelig selskap, samt en lærerik introduksjon til fjellandbruket nord i Hedmark. Jeg fikk være med å melke kyr, og beundre den utrolige svedjerugen som strekker seg hele 2 meter og 30 cm mot himmelen her i fjellområdene 800 meter over havet!

Lysegrønt teppe av reinlav over fjellene i Hedmark
Turen gikk så videre til den idylliske DNT-hytta i Rausjødalen, og så videre til Tylldalen i Tynset hvor onkel Runo møtte meg. Han har fritidshus i Rendalen, så da ble det en kjøretur ned hit for overnatting, god middag og hyggelig selskap før jeg ble kjørt tilbake til Tylldalen. Slikt er luksus på langtur!

Etter trivelige DNT-hytter, gårdsbesøk og familiebesøk bar det over til Alvdal langs Tronfjellet. Her krysset jeg Østerdalen og gikk inn i Alvdal-Vestfjell, hvor den majestetiske Sølnkletten med sine 1827 meter møtte meg. Ved foten av denne toppen ligger Breisjøseter fjellstue. Her var det så koselig og så trivelige folk at jeg raskt fant ut at en hviledag måtte tilbringes her. I tillegg var det meldt atskillig bedre vær på veien videre mot Rondane dersom jeg ventet en dag.

Fra Breisjøseter gikk turen videre med uthvilte bein og nydelig vær mot Rondane, Norges eldste nasjonalpark opprettet i 1962. Det var et spektakulært syn å gå mot Rondanes mektige 2000-metere, som lå foran meg på rekke og rad i klarværet: Storronden, Vinjeronden, Rondeslottet og Digerronden. Herfra så jeg Rondane-motivet fra samme side som da Harald Sohlberg malte det berømte bildet «Vinternatt i Rondane» i 1914, kåret til Norges nasjonalmaleri. Jeg fikk det samme, ikoniske motivet på det motsatte av en kald vinternatt: En varm sommerdag!

På koselige Bjørnhollia i Rondane ble det påfyll av energi i form av tre retters middag og lokalprodusert øl fra mikrobryggeriet på Atna, før veien gikk videre gjennom nasjonalparken og over til Gudbrandsdalen. Jeg er nå i ferd med å passere Gudbrandsdalen ved Otta, og har den neste nasjonalhelligdommen i sikte: Jotunheimen!

Bildet øverst: Utsikten til Rondane. Bildet nedenfor: Breisjøseter fjellstue ved Sølnkletten.

Fra alpine Sylan til verdensarven Røros

Sør-Trøndelag har vært en utrolig flott og variert etappe: Først i høyfjellet langs det majestetiske Sylan-massivet, så gjennom seterlandskapet i overgangen mellom skog og fjell i Holtålen, og til slutt et urbant opphold på sjarmerende Røros.

Sylan er et storslått fjellområde vi deler med Sverige. Sylmassivet er en imponerende rekke med alpine topper som reiser seg mellom Norge og Sverige, og hvor flere av toppene markerer riksgrensen. Dessverre lå toppene innhyllet i tåke da jeg passerte en grå regnværsdag, men jeg har gått her i finvær tidligere og vet hvor flott det er! Sti- og hyttenettverket på norsk og svensk side er tett bundet sammen, så både nordmenn og svensker tar seg fjellturer over til nabolandet. Og etter en av turens regntunge dager (som det heldigvis ikke har vært så veldig mange av hittil), var det deilig å komme frem til servering av tre retters middag på Nedalshytta, den første betjente DNT-hytta jeg har besøkt på turen så langt.

Fra Nedalshytta gikk turen nedom Stugudalen og inn i Holtålen. Her sørpå møter jeg litt flere folk enn lengre nord, både på hyttene og underveis. Og noe av det triveligste på turen er å oppleve at vi nordmenn er mer utadvendte og gjestfrie enn ryktet skal ha det til. I Holtålen passerte jeg den gamle setra Lunderengvollen, og her ble jeg invitert inn på nydelig eplekake, kaffe og brus hos hyggelige folk!

Fra Holtålen bar det over et nydelig fjellområde med idylliske fiskevann, før jeg kom meg over til Røros og Fjellheimen pensjonat. Røros er et av de aller fineste stedene jeg vet om. I 250 år var Røros Kopperverk et av Norges viktigste bergverk. Røros er helt unikt, og har bevart sitt opprinnelige særpreg som bergstad med slagghauger og industribygninger fra bergverkstiden, og gamle hus og gårder fra 1700- og 1800-tallet. Med gruvehistorien, intakte kulturminner og en gjennomført arkitektur står hele tettstedet med omegn på UNESCOs verdensarvliste. Det er umulig å ikke bli sjarmert av denne lille byen!

Røros har for min del også vært en urban avveksling på en tur som ellers har bestått av skog, fjell og lite folk. Jeg ankom Røros fredag ettermiddag i nydelig sommervær, og tilbrakte kvelden ute på byen i et yrende folkeliv! I Røros har jeg også hatt tilgang på en sportsbutikk for første gang siden Alta, og har gått til innkjøp av et par deilige og etterlengtede joggesko som gjør godt for beina etter lange dager i fjellstøvlene.

Nå går turen videre inn i skog og mark – og gjennom det sjette norske fylket som skal forseres på turen – Hedmark.