Spør du en mann om han tør sove i telt?

Er det ikke veldig skummelt å være helt alene der ute i villmarka? Jeg har tenkt mye på hva slags spørsmål og kommentarer jeg ofte får når jeg drar alene på tur til skogs og til fjells. Jeg er sikker på at menn som drar alene på tur ikke får de samme spørsmålene og kommentarene som oss damer.

Ute i naturen skjer det noe med oss nordmenn: Vi begynner å hilse og snakke med fremmede mennesker. Det er veldig hyggelig. Så når jeg drasser på den svære, tunge sekken på vei mot nattens vidunderlige teltplass, spør gjerne folk om jeg skal sove ute. Men ganske ofte kommer følgende oppfølgingsspørsmål: Alene? Er ikke det skummelt, da? Har du gjort dette før, da?

Jeg er 39 år. Hadde de spurt en gutt som er halvparten så gammel som meg, en fyr på alder med en forsvarssoldat, om han tør å sove i telt? Nei, de hadde ikke det.

Som kvinne trenger du ikke en gang være på overnattingstur for at andre skal bekymre seg. En blank og fin sommerdag for et par-tre år siden var jeg på dagstur i skogen på Romeriksåsen utenfor Oslo, og møtte et godt voksent par langs DNT-merket sti. Tror du ikke de lettere forbløffet spurte om jeg gikk på tur i skogen helt alene, og om ikke jeg syntes det var skummelt? Jeg har surret rundt i skogen på egen hånd siden jeg begynte å løpe orientering som barn. Det kunne jo ikke de vite. Men hadde de spurt en voksen mann midt i 30-åra om han tør å gå alene på en DNT-merket sti på Romeriksåsen en fin sommerdag? Nei, det ville vært absurd.

Som kvinne trenger du ikke en gang å være alene på tur for å gå «alene». En kvinnelig bekjent av meg var på tur i fjellet med et halvt dusin andre damer. Denne gjengen møtte en mann, som spurte om de gikk alene!

Kanskje burde jeg ikke bli så oppgitt, men ta alle «er det ikke skummelt»-spørsmålene som et uttrykk omsorg. Det er jo ikke vondt ment. Og kanskje er det ikke oss damer det er synd på, men mannfolka? Mannen får mye mindre kred for tilsvarende friluftsprestasjoner, det er ingen som bekymrer seg for ham når han slår opp teltet blant ville dyr. Vi regner med at mannen har en medfødt evne til å takle dette. Som kvinne derimot, overgår du de forventningene omgivelsene har til deg. Vi har ikke den samme forestillingen om at en kvinne har det mot og den erfaring som ligger implisitt i det å være mann. Kanskje menn blir overvurdert, men gode damer: Vi blir undervurdert. Selv om Liv Arnesen, Cecilie Skog, Randi Skaug, Tonje Blomseth og villmarksjenta har vist at kjønn er ganske irrelevant for om du klarer deg ute i naturen. 

Så vi er altså mer kjønnsstereotype i våre oppfatninger enn vi liker å tro. Ofte ubevisst, og jeg tar meg selv i det. Derfor tar jeg av og til følgende kjønnstest: Ville jeg kommet med den samme kommentaren eller stilt det samme spørsmålet hvis vedkommende var en mann? Hvis svaret er nei, er det ofte grunn til la være.

  

Reklamer

Se og hør!

I dag har jeg snurret litt film og vist noen bilder fra Norge på langs for ansatte hos Fylkesmannen i Troms. Vet du om flere som vil se og høre mer om å dra på langtur? 

Ta gjerne kontakt med meg på e-post, så kan vi gjøre en avtale: larsen.tine@icloud.com

NPL highlights

Mange har spurt meg hva som var det fineste stedet i løpet av Norge på langs, og det er selvfølgelig helt umulig å svare på. Men her er et lite knippe av de turområdene jeg varmt kan anbefale etter turen, og det er ikke bare de mest kjente turområdene jeg vil trekke frem.

Knivskjelodden – Norges og Europas nordligste punkt:

img_0172Turistene valfarter i tusentall til Nordkapp, men det som er Europas nordligste spiss ligger rett ved siden av og er både ukjent og lite besøkt: Knivskjelodden. Jeg tenkte derfor at denne vesle odden kanskje var et litt stusselig sted, men så feil kan man ta!

Du må ta beina fatt for å komme hit. Det er 8 kilometer på T-merket sti fra vegen, og det er verdt slitet. De siste kilometerne går i strandkanten med spektakulær utsikt til Nordkapp. Det er på Knivskjelodden – og ikke på platået – at du virkelig får sett hvor flott og mektig Nordkapp er!

Fra Kilpis til Abisko gjennom indre Troms:

img_0839En nordnorsk klassiker med start i Finland og endestasjon i Sverige. Fra Kilpis kan man ta båt eller gå til Treriksrøysa, og videre til de norske DNT-hyttene Golda, Gappo, Rosta, Dærta, Dividalshytta, Vuoma, Gaskashytta, Altevasshytta og Lappjordhytta. Fine DNT-hytter som ligger som perler på en snor gjennom hele indre Troms, med godt merket sommersti hele veien.

I indre Troms er det storslåtte fjell og skikkelig villmark. Dividalen nasjonalpark er kjent for sin varierte og smellvakre natur og fast tilhold av bjørn.

Det går buss fra Tromsø til Kilpis, og tog og buss fra Abisko til Narvik.

Junkerdalen nasjonalpark og Norges koseligste DNT-hytte:

img_0861Junkerdalen nasjonalpark er del av et stort villmarksområde som strekker seg innover i Sverige. Her er det majestetiske fjell, ville fossefall nedover fjellsidene og grønne og frodige daler med fargerike blomster. I den spektakulære Skaididalen ligger Argaladhytta. De få som har besøkt denne hytta påstår at det er Norges koseligste DNT-hytte, der den ligger idyllisk plassert ved elvebredden.

Området er kjent for krevende vading over noen bekker og elver, også på DNT-merket sti. Kommer du på feil tidspunkt kan de være umulige å krysse! Jeg kom av denne grunn ikke helt frem til Argaladhytta, men fikk tatt et veldig fint bilde av den.

Man kan kjøre opp fra Sulitjelma til Coarvi-hytta og bli hentet igjen på Trygvebu ved Junkerdalen (2 eller 3 dagers tur), eventuelt parkere i den ene enden og gå frem og tilbake.

Den ultimate villmarksfølelsen i Børgefjell:

img_0887Børgefjell er landets nest eldste nasjonalpark, og utenriksministeren er oppkalt etter den.

Børgefjell har variert landskap som ligger mellom 270 og 1699 meter over havet, her er det både høye, alpine fjellkjeder og skogsområder. Børgefjell er fjellrevens rike, og det eneste stedet i Norge hvor denne sterkt utrydningstruede arten lever helt uten redningstiltak som foringshjelp og utsetting

Børgefjell er en av de få nasjonalparkene som også er verna også mot Turistforeningen, så her er det verken hytter eller merka stier. Her må du klare deg selv og orientere deg fram på egen hånd. Sett av ei uke, ta med kart, telt og fiskestang og nyt livet. Her finner du villmarksfølelsen!

Blåfjella-Skjækerfjella – Trøndelags ukjente villmarksperle: 

IMG_9531Blåfjella-Skjækerfjella er en Norges største nasjonalparker, et variert og storslått naturområde med både skog og fjell. Nasjonalparken har to store hovedområder: Blåfjella i nord og Skjækerfjella i sør. Hvis man starter nord i Lierne og går sørover til Vera får man med seg mye av begge hovedområdene.

Store deler av verneområdet er lite tilrettelagt, med få merka stier og hytter. Det er likevel ikke et urørt område, her er det fullt av kulturminner etter sør-samisk reindrift som har brukt området i generasjoner, og som fortsatt har nasjonalparken som et viktig beiteområde for dyra sine.

Helt øst i området nær svenskegrensen er det mulig å overnatte på fjellgårdene Gjevsjø og Gaundal, og i den sørlige delen på DNT-hyttene Sætertjønnhytta og Skjækerdalshytta. Men det kan være lurt å ta med telt og kunne ta seg frem utenom sti hvis man vil gå gjennom hele området. Og det anbefales!

Klassikeren over Hardangervidda:

img_0940-1Finse-Haukeliseter er en kjent rute for kryssing av Hardangervidda, gjennom fastlands-Norges største nasjonalpark og over Nord-Europas største høyfjellsplatå.

Turen starter med fantastisk utsikt til flere av Hardangerjøkulens spektakulære brefall  mellom Finse og Kjeldebu. Videre mot Sandhaug og Litlos går turen over det åpne og slette viddelandskapet. Men Hardangervidda er ikke så flat som mange tror: Fra Litlos til Haukelister endrer landskapet karakter, med svært kupert høyfjellandskap.

Det er godt merket DNT-sti og selvbetjente og betjente DNT-hytter hele veien over Hardangervidda.

Langtur over heiene:

img_0446

Sør for Hardangervidda og Haukeli heter det ikke fjellet, men heia! Jeg kan anbefale en skikkelig langtur over heiene fra Haukeliseter og helt ned til Ljosland. Det er en vakker, tøff og variert tur.

Disse heiene er hjemmet til Europas sørligste villreinstamme, og store deler er vernet som et stort, sammenhengende landskapsvernområde (Setesdal Vesthei Ryfylkeheiene LVO) som strekker seg over ti kommuner og tre fylker.

Mye av terrenget er kronglete og kupert, med stup og skrenter som tidvis gjør det vanskelig fremkommelig utenfor stien. Det er derfor lurt å følge DNT-merket sti. Underveis ligger mange DNT-hytter med høy standard: Holmavatnhytta, Bleskestadmoen, Jonstølen, Krossvatn, Vassdalstjørn, Hovatn, Kringlevatn, Storevatn,  Taumevatn, Håheller og Gaukhei. Som navnene avslører ligger mange av hyttene ved vann, og det ryktes å være bra med fisk i mange av dem. På deler av strekningen ligger hyttene så tett at det for de fleste er overkommelig å noen doble etapper.