Måned: juli 2016

Real turmat er mitt viktigste drivstoff på vei fra Nordkapp til Lindesnes. Turmaten min er kokt, tørka og pakka i den fantastiske byen jeg bor i: Tromsø! Jeg er stolt av å være ambassadør for Real turmat når jeg går Norge på langs.

Det er langt mellom matbutikkene når man går Norge på langs, og i Nord-Norge er det ikke mat på DNT-hyttene. Jeg har derfor hatt depoter med Real turmat underveis, og båret med meg mat for opptil to uker av gangen. Kroppen trenger mye mer energi på tur enn på kontoret, så en dagsrasjon med mat på langtur er mer enn det du spiser til vanlig. Da er det om å gjøre å få med seg mest mulig energi og næringsstoffer per gram mat, og jeg har vært helt avhengig av lett, frysetørret mat for å klare å bære med meg nok.

Når alt man trenger må bæres på ryggen, er det også viktig å tenke på at maten bruker minst mulig energi i tilberedningen, så slipper man å bære med seg mye brennstoff. Mye tørrmat man kjøper i butikken skal koke i 10-15 minutter, og da holder ikke gassboksen så lenge. Med Real turmat skal vannet bare kokes opp, og om sommeren krever ikke det mye gass. Da greier jeg meg veldig lenge med bare en gassboks i sekken.

På langtur er det sånn at selv om du spiser mye, er det vanskelig å få i seg like mye energi som kroppen bruker. På langtur bryter jeg derfor alle kostholdsregler med god samvittighet, og legger innpå med sjokolade og annet godt mellom måltidene hver dag. Kroppen har godt av det! I tillegg til frokostmüsli, suppe og middag fyller jeg på med energisjokolade, beef snacks og energidrikk fra Real.

Det sies jo at du blir hva du spiser, så da må jeg ha blitt en ganske real person! Etter å ha spist det meste på en variert Real-meny, kan jeg avsløre at blant mine favoritter er kebabgryte, tikka masala, svin i sursøt saus og torsk i karrisaus. Dette er godt krydra retter med skikkelig smak.

Til slutt et realt turmattips: Av og til når man spiser ute i naturen, er det kaldt og guffent. Også på en sommerdag kan det være svært så hustrig å sette seg ned å lunsje. Når du har fylt en Real-pose med varmt vann, skal maten stå og godgjøre seg i 8 minutter. For ikke å fryse i ventetiden, zipper jeg igjen posen, legger den på magen innenfor jakka, og både jeg og maten er god og varm gjennom matpausen!

Man bør spise mer ute. God turappetitt!

 

I Nord-Trøndelag har jeg kost meg glugg i hjel i Blåfjella-Skjækerfjella, en av Norges største nasjonalparker. Her er det utrolig vakkert!

Nasjonalparken ble åpnet av Mette-Marit i 2006, og er et variert og storslått naturområde med både skog og fjell. Store deler av verneområdet er lite tilrettelagt, med få merka stier og hytter. Det er likevel ikke et urørt område, her er det fullt av kulturminner etter sør-samisk reindrift som har brukt området i generasjoner, og som fortsatt har nasjonalparken som et viktig beiteområde for dyra sine. 

I Nord-Trøndelag har det vært fantastisk sommervær, flere dager med stekende sol og over 25 varmegrader. Man skal ikke klage på sommervarmen hvis man er så heldig og få den her til lands, men det har til tider vært litt for mye av det gode for en fjellvandrer! Men Tor med hammeren har kommet innom flere ganger og brutt sommeridyllen med dunder og brak, og sluppet ned noen forfriskende bøtter med vann!

På en langtur som dette er det gull verdt med kjentfolk langs ruta. Denne etappens sosiale og kulinariske høydepunkt var hos Vigdis og Erik på gården Belbo i Snåsa. På gården bor fire generasjoner trivelige Belbo-folk, hund, katt, frittgående kanin og økologiske melkekyr. Her ble jeg servert nydelig elgbiff med soppsaus, og søte, trønderske jordbær. Det smakte fantastisk!

Apropos elg: en av de fine opplevelsene på denne etappen var den nysgjerrige elgen som ikke la på sprang når den ble oppmerksom på meg, men som lenge ble stående helt stille og se på meg. Vi stod og stirra lenge på hverandre elgen og jeg, og jeg vant – det var elgen som til slutt luntet avgårde. Den elgen bør nok lære seg noen triks før elgjakta hvis den ikke vil ende opp på et middagsbord.

Her i Trøndelag ligger Norges geografiske midtpunkt, og turen min gikk også innom dette punktet. Dersom man hadde skåret ut Norge etter landarealet og satt det på fingertuppen, er dette balansepunktet. Punktet ligger i Steinkjer kommune, som har satt opp en slags bauta her. Siden det ligger i Trøndelag, er landets midtpunkt også midtpunktet i en myr.

For det er ingen tvil om at trønderne stod først i køen da myrene ble delt ut. De er tunge å gå i etter noen kraftige regnbyger, men det finnes noe som likevel kan få deg til å elske svære myrer fulle av surklende vann og gjørme: Her er det gull, og det er til å spise opp! Jeg har hatt tilgang på mer moltebær enn jeg klarer å spise, og jeg er glad i molter. Sammen med blåbærene har dette vært et godt og sunt tilskudd i kosten de siste dagene.

På Skjækerdalshytta møtte jeg en veldig hyggelig nordgående NPLer: Jakob fra Tyskland går fra Lindesnes til Nordkapp! Det er utrolig morsomt å møte likesinnede på turen, og nyttig å dele tips og erfaringer om veien videre.

Enn så lenge er Trøndelag delt i to, og jeg nærmer meg nå det som snart er en historisk grense mellom Nord- og Sør-Trøndelag. Gleder meg til veien videre i den sørlige delen – Sylan står for tur!  

Etappen gjennom Midt-Norge startet i Røyrvik, en fjellkommune i det nordøstlige hjørnet av indre Trøndelag. De 469 innbyggerne som bor her i Norges tredje minst befolkede kommune er plassert godt utenfor allfarvei for de fleste som ferdes i landet. Men for oss NPLere som tar oss frem i skog og mark, er Røyrvik sentrum Norges navle: Strategisk plassert midt i ruta, midt i landet, en viktig sivilisasjon som åpenbarer seg i skogen ned fra Børgefjell. De fleste NPLere ramler også inn hos Hilde på Limingen gjestegård, og får en god seng, hjemmelaget hamburger og øl.

Fra Røyrvik til neste stoppested – Skorovatn i Namskogan kommune – gunna jeg på med en dagsetappe på 43 kilometer langs vei. Som nevnt er Røyrvik utenfor allfarvei, så jeg møtte knapt biler på denne veien som går gjennom skog og fjell og langs to store innsjøer. I løpet av dagen passerte jeg både Tunnsjøen og Limingen, som er Norges syvende og åttende største innsjøer, og ligger som tvillinger ved siden av hverandre.

Av kuriøse geografikunnskaper man tilegner seg på en tur som dette, bør det nevnes at Røyrvik ikke bare ligger høyt på lista over lavt folketall og store innsjøer, men også kan skilte med en europeisk rekord jeg ikke hadde hørt om før: I Tunnsjøen ligger Gudfjelløya, som er Europas høyeste øy i en innsjø! Øya ruver i innsjøen med 457 høydemeter over vannspeilet, og 812 moh. Da jeg passerte lå toppen av øya innhyllet i tåke, men regnbuen spente opp sin bue foran øya og gjorde utsikten magisk. Det er mye sagn og historie knyttet til Gudfjelløya, som lenge har hatt en viktig religiøs betydning som offerplass for samene i området.

I fjellbygda Skorovatn ligger Skorovashøtta (ja, navnet skal skrives på trøndersk), og er en selvbetjent DNT-hytte som eies av Namdal Turlag. Her ventet en ny forsyning som hyttetilsynet hadde vært så behjelpelig å sette ut for meg. Og jammen hadde hun ikke også lagt med en liten flaske rosévin! Verdifull hjelp og et godt vinglass som jeg setter stor pris på.

Skorovatn er en bygd som også fortjener en liten presentasjon. Det er et sted jeg ikke hadde hørt om før jeg begynte å finstudere ruta en gang på ettervinteren, og da var jeg mest opptatt av at det var en DNT-hytte her. Men her er det mer: Bygda ble etablert i forbindelse med gruvedrift som pågikk fra 50-tallet til midt på 80-tallet. Noen har blitt boende her selv om de fleste arbeidsplassene forsvant med gruveindustrien, men en del av husene brukes i dag som fritidsboliger, og er et supert utgangspunkt for turer i fjellområdene rundt her. Det er fortsatt liv i butikken og postkontoret på Skorovatn, Frivillighetssentralen serverer kaffe, det er kirke og galleri her, og en pub med svært sporadiske åpningstider. Skorovashøtta er et av de koselige husene i bygda, og ble åpnet som DNT-hytte i 2014.

Mitt møte med Trøndelag har ikke bare vært tunge trøndermyrer, og jeg har tro på at veien videre gjennom Trøndelagsfjella blir helt konge! 

Jeg har gått gjennom ville og flotte Børgefjell nasjonalpark, som viste seg fra sin beste side i strålende sommervær. Og hvorfor dra til syden når du kan nyte strandlivet på Playa del Børgefjell?

Børgefjell er landets nest eldste nasjonalpark, vernet allerede i 1963. Bare Rondane, som ble nasjonalpark i 1962, er eldre. Børgefjell har variert natur med både høye fjell og skogsområder.

I Børgefjell er det ikke tilrettelagt for fotturister i form av merkede stier eller turistforeningshytter. Du må gjerne komme på besøk, men må ta med teltet og orientere deg frem helt på egenhånd. Selv om jeg er glad i Turistforeningens hytter, er jeg også veldig glad for at det finnes store naturområder som er fri for dem. Her må man ferdes og bo på naturens premisser, og jeg får en sterkere villmarksfølelse av å være her.

Langt oppi fjellet ligger Virmavatnet med fine sandstrender. Vannet er rent og krystallklart, men snøflekkene som ligger igjen i dalsidene bidrar til å holde badetemperaturen noe lav. Men her er det ikke kamp om solsengene, selv om det ikke er sikkert at du får stranda helt for deg selv: Spor i sanden avslører at mange av reinsdyra i Børgefjell også nyter strandlivet på Playa del Børgefjell.

Børgefjell er fjellrevens rike, og det eneste stedet i Norge hvor denne sterkt utrydningstruede arten lever helt uten redningstiltak som foringshjelp og utsetting. Dessverre møtte jeg ikke på den sjeldne hjerteknuseren på denne turen gjennom Børgefjell. Men for andre gang i løpet av turen så jeg elgku med kalv, og i skogen på veg ut av nasjonalparken møtte jeg en mår. Måren er ikke en sjelden art i Norge, men slett ikke så vanlig å møte på.

I Børgefjell gikk jeg inn i Trøndelag, som er kjent for sine store og seige myrer. Allerede da jeg kom ned i skogen på den trønderske siden av fjellet møtte jeg de berykta trøndermyrene. Heldigvis har det vært tørt vær i det siste, så myrene var stort sett fine å gå i. Men noen ganger begynte det å gynge faretruende under føttene, da er det bare å rygge tilbake på trygg grunn. Men et sted sa det plutselig schwooop! – og myra sugde til seg den ene foten min og trakk den ned i gjørma til halvveis opp på låret. Myra holdt et godt grep om foten, og når jeg trakk opp beinet var det så vidt støvelen fulgte med!

Børgefjell er stort, Norge er langt og sommeren er kort. Og siden jeg har tenkt å nå frem til Lindesnes på denne siden av vinteren, er det fortsatt store deler av dette fantastiske fjellområdet jeg ikke fikk med meg denne gangen. Så en dag håper jeg på å dra tilbake hit med telt og fiskestang for å rusle rundt og la dagene suse.

Siden forrige rapport fra Umbukta har jeg passert Nord-Norges høyeste topp, Norges åttende største isbre og Norges nest største innsjø.

Jeg har gått gjennom den smellvakre Spjeltfjelldalen langs Okstindan og Okstindbreen. Blant Okstindan finner vi Oksskolten, som med sine 1915 moh er det nærmeste du kommer himmelen i Nord-Norge. Den dagen jeg passerte forsvant tindene opp i skyene, men isbreens armer ned mot den grønne sommeren i Spjeltfjelldalen hadde heldigvis ikke gjemt seg bort.

På Stekvasselv gård ved nordenden av Røssvatnet ventet ny matforsyning, og her la jeg også inn en hviledag. For et fantastisk sted! Gården ligger idyllisk til ved vannkanten til Norges nest største innsjø. Jeg fikk et koselig hus helt for meg selv, med fasiliteter en NPLer på langtur stort sett bare drømmer om: dusj og vaskemaskin! Kari og Håkon er hyggelig vertskap her, og overnatting kan anbefales hvis du skal gå Norge på langs eller ta turer i de flotte naturområdene på indre Helgeland.

Fra Stekvasselv gikk jeg videre sørover på østsiden av Røssvatnet, og inn i kommunen i Norge som jeg synes har det kuleste navnet: Hattfjelldal! Navnet tar utgangspunkt i kommunens landemerke, den karakteristiske fjelltoppen Hatten. Det er unødvendig å redegjøre nærmere for hva dette fjellet likner på. Ved å legge til fjell og dal i kommunenavnet, sier navnet det meste om hva denne kommunen består av. Det høres ut som et sted hvor Oddgeir Bruaset har vært og laget program, og ja – det har han: Der ingen skulle tru at nokon kunne bu: Bli med til Hattfjelldal. Jeg for min del har ikke vanskelig for å tru at de 1400 innbyggerne fint kan bu blant de fine fjellene her. Og siden folk på steder som Hattfjelldal ikke gjør som kommunalministeren sier, over 90 % stemte nei til kommunesammenslåing i en folkeavstemming her, er Hattfjelldal et navn som sannsynligvis blir stående på kommunekartet en stund til.

Hattfjelldal er en stor kommune jeg har brukt flere dager på å komme meg gjennom, og det er ingen DNT-hytter her. Men heldigvis går vandreruta over gårdstunet hos Elisabeth og Gunder Garsmark på Tverrelvnes gård, hvor fjellvandrere får seng og dusj i en koselig hytte til sympatisk DNT-pris. Fin gård og utrolig hyggelig vertskap, med servering av NPL-boller til oss som går Norge på langs! Mitt andre gårdsbesøk siden Umbukta, og det er så bra at det finnes slike trivelige folk som tilbyr super overnatting utenfor allfarvei.

Jeg er omtrent halvveis nå, og fortsatt i Nord-Norge. Nord-Norge er halve Norge! Men nå er jeg på vei inn i Børgefjell, og oppi fjellene der går grensa til Trøndelag. Så jeg tar snart farvel med Nord-Norge for denne gang, og det med ordene til Rolf Jakobsen:

Se oftere mot nord.
Gå mot vinden, du får rødere kinn.
Finn den ulendte stien. Hold den.
Den er kortere.
Nord er best.
Vinterens flammehimmel,
sommernattens solmirakel.
Gå mot vinden. Klyv berg.
Se mot nord.
Oftere.
Det er langt dette landet.
Det meste er nord.

Jeg har passert polarsirkelen og er kommet til Umbukta fjellstue i Rana. Denne hyggelige fjellstua drives av Thor Inge, som selv har gått Norge på langs to ganger, både sommer og vinter. Her blir NPLere tatt godt imot med en gratis overnatting!

Saltfjellet ble raskt tilbakelagt den strakeste veien rett sørover, parallelt med E6 og jernbanen. Ikke den mest villmarksprega etappen på turen, så jeg må komme tilbake og gå litt mer på kryss og tvers her! Heldigvis kan man gå store deler på den gamle veitraséen, som i dag har blitt en fin tursti (bildet ovenfor) med mulighet for å plukke litt ny kunnskap fra infoplakatene underveis. Denne første vegen over Saltfjellet ble åpnet av Kong Håkon i 1937. Og mer dystert: Nordlandsbanen ble bygget av russiske og jugoslaviske fanger under krigen. De levde under grusomme forhold, de sultet og frøs, og svært mange døde under det harde arbeidet. Mange ble gravlagt her langs togskinnene.

Etter å ha kommet meg over Saltfjellet overnattet jeg på Bolnastua, hvor jeg møtte en av Norges største hyttesamlere: Arne Nyborg fra Fredrikstad har vært på over 500 DNT-hytter. Nå har han bare 23 igjen før han har vært på samtlige av Turistforeningens hytter. De regner han med å rekke over i løpet av sommeren.

Etter Bolnastua gikk jeg inn i Virvassdalen, en irrgrønn verden med frodig løvskog, fuglekvitter, bekkebrus og stikkende mygg. Virvassdalen er et fredet naturreservat fordi det er et virrvass av arter her. Her fant jeg en åpen skogskoie som Statskog har satt opp til fri benyttelse for oss turfolk. Etter en lang og god natts søvn i denne lille koia, sender jeg en varm takk til statens skogselskap!

I Virvassdalen møtte jeg endelig elgen! Til nå på turen har jeg gått i flere elgspor enn fotspor, jeg har til og med kjent lukten av elg og skjønt at den har vært i nærheten. Plutselig stod elgemor med kalven sin foran meg. Som turgåer og tidligere o-løper har jeg møtt elg mange ganger, men synes likevel det er en stor opplevelse hver gang jeg ser dette store og majestetiske dyret. Jeg tror og håper dette ikke blir mitt eneste møte med elgen på den lange veien til Lindesnes!

Fra den grønne skogen og sommeren i Virvassdalen, gikk jeg opp i fjellet og hit til Umbukta via Sauvasshytta som ligger på nesten 1000 meter over havet. Her var det fortsatt mye snø og is igjen på vannet. Det er bare å glede seg til veien videre og nye opplevelser i variert natur!