Over heiene til en overraskelse og tilfeldig bursdagsfeiring

 Ryfylkeheiene, Setesdalsheiene, Sirdalsheiene… Turens siste dager i terrenget gikk i disse vakre fjellene. Nei, forresten – her heter de ikke fjellet, men heia! Du er ikke på fjelltur, men på heietur!

Store deler av heiene her er et kronglete og kupert landskap, med stup og skrenter som gjør det vanskelig fremkommelig. Disse områdene er hjem for Europas sørligste villreinstamme, og er vernet som et stort, sammenhengende landskapsvernområde (Setesdal Vesthei Ryfylkeheiene LVO) som strekker seg over 10 kommuner i Rogaland, Aust- og Vest-Agder.

Selv om området nå er vernet mot nye, store naturinngrep, er det fra før sterkt berørt av store vannkraftutbygginger. På veien har jeg gått forbi Blåsjø, som er Norges største kunstige innsjø og brukes til vannkraftproduksjon. Innsjøen er på 82 kvadratkilometer, og er demt opp med gigantiske demninger. Blåsjø er Norges største energilager, og det er 125 meters høydeforskjell mellom høyeste og laveste regulerte vannstand! Heldigvis var det nesten fullt da jeg gikk forbi, ved lav vannstand er det mer synlig at naturen betaler en høy pris for vannkraftproduksjonen.

Vigdis og Hilde møtte meg på Haukeliseter og ble med i to dager sørover inn i heiene. Med så spreke venner på «besøk» var det bare å kjøre på med lange dagsmarsjer på 11 timer. Vi hadde dårlig vær disse to dagene, og da var det godt å komme frem til DNT-hytta ved Krossvatn i åttetiden andre kveld. Lykken var seks kjekke karer fra Jørpeland på fisketur, som var snare med å servere oss en nydelig middag av dagens fangst.

Da Hilde og Vigdis måtte forlate meg for å finne en buss hjem til Oslo, kom endelig godværet etter en del ruskete dager. Fine dager i september er de aller flotteste i fjellet. Turen fortsatte over heiene med overnattinger i telt og på DNTs hytter ved Kringlevatn, Taumevatn, Håhelleren og Gaukhei. Her gikk jeg i flere dager uten å treffe folk, og da jeg gikk her helt alene, begynte det å gå opp for meg at jeg snart er fremme ved målet på Lindesnes. Plutselig var det bare en uke igjen til jeg regnet med å stå på Norges sørligste nes! Jeg har vært på tur i nesten fire måneder, jeg har gått så langt og så lenge, og hele tiden har det vært så langt og så lenge igjen. Så kom jeg plutselig til det punktet på turen hvor det slett ikke var langt og lenge igjen, men bare noen få dager… Det var både fint, veldig rart og ganske vemodig.

Etterhvert kom jeg frem til hyggelige Ljosland Fjellstove i Åseral. De fleste NPLere går på vei mellom Lindesnes og Ljosland, så dette er for mange en slags milepæl som betyr starten eller slutten på terrenggåing. Så også for min del, og fjellstøvlene ble byttet ut med joggesko. 

På Ljosland Fjellstove fikk jeg også en hyggelig overraskelse: Marte hadde tatt turen fra Kristiansand for å treffe meg og få seg en etterlengtet fjelltur. Så fantastiske folk jeg kjenner! Det ble en bra kveld med ei super dame jeg ikke hadde sett på veldig lenge.

I Åseral skulle jeg også treffe Arna, som jeg kjenner fra en tidligere jobb. Hun hadde en ny matforsyning for de siste dagene ned til Lindesnes. En grå og regntung dag – som tilfeldigvis var min bursdag – trasket jeg de 22 kilometerne fra Ljosland til Kyrkjebygda hvor Arna bor. Vel fremme fikk jeg legge meg i badekaret og slappe av før middagen skulle serveres. Så kom store deler av familien på besøk, og det viste seg at Arna også hadde bursdag denne dagen! Hun skulle ikke bare huse en NPLer denne kvelden, men også feire bursdagen sin! Jeg hadde jo for min del ikke regnet med at det ble noen bursdagsfeiring på turen, men dette morsomme og tilfeldige sammentreffet gjorde at det ble det likevel – med nydelig middag, kaker og bursdagsgjester! 

Etter å ha blitt foret opp på Arnas rømmegrøt, spekemat og bursdagskaker, og med turens siste forsyning av Real turmat i sekken, har jeg nå lagt ut på veien og siste etappe til Lindesnes.