Fremme på Vestkapp!

Etter 25 dager og drøyt 600 kilometer på vandring gjennom skog og over fjell fra svenskegrensen i Trysil, kom jeg torsdag frem til Vestkapp på Stadlandet. Og siden Stadlandet er et så fantastisk og unikt landskap, snudde jeg og gikk tilbake til Selje å se det en gang til!

Mye kan sies om tre og en halv uke på tur på tvers av Norge, men her er en kort og selektiv oppsummering:

  • (for) varmt og tørt, og bare én dag med det som kan kalles dårlig vær:
  • Gått gjennom fire fantastiske nasjonalparker: Rondane, Reinheimen, Breheimen og Jostedalsbreen:
  • Med bærbar hytte er det bare å velge og vrake blant landets beste tomter helt gratis – magiske teltplasser hver natt i naturen:
  • En haug av naturperler ingen har hørt om – områder uten stier (eller gjengrodde stier) og knapt et menneske på tur. Man trenger ikke dra verken til kjente nasjonalparker eller andre steder med et navn for å finne noen av Norges flotteste naturområder – og de man treffer underveis er dyrene som bor der:
  • Dyr: ulvebæsj, elger, harer, ugler, havørn, ryper, tiur, hoggorm, sau, kystgeiter, horder med reinsbukker etc.:

Go west, sier nå jeg!

Reklamer

Norge på tvers

Da er jeg i gang med sommerens store tur: Norge på tvers.

Norge på tvers finnes i utallige varianter, noen veldige korte og noen veldige lange. Mange tar turen på 6-7 km fra Hellemobotn i Nordland til svenskegrensa, og tror de har vært lure og funnet Norge på det smaleste. Til det må det nevnes at det er en myte at Norge er på sitt smaleste her, for aller billigst unna slipper man i Finnmark – hvor Norge er på sitt smaleste i Bøkfjorden (og nest smalest ved Jarfjorden like ved.)

Mitt mål er derimot ikke å bli ferdig så fort som mulig, men være så lenge som mulig ute på tur. Så jeg har nå startet her ved svenskegrensen i Trysil, nærmere bestemt grenserøys nr. 126 ved Mellomfjellet. Dette er det østligste grensepunktet mot Sverige i Sør-Norge. Herfra skal jeg forsøke å vandre hele veien ut til det vestligste fastlandspunktet, som er Vestkapp på Stad i Selje kommune i Sogn og Fjordane.

Det blir mye natur og mange netter i telt de neste fire ukene. Den første natta i telt ved svenskegrensen var nydelig, med utsikt langt innover i både Sverige og Norge:

Svalbard på langs – en av verdens vakreste skiturer

Over isbreer og sjøis, gjennom morener og store daler, omgitt av isskulpturer store som hus og Spitsbergens karakteristiske fjell. Å gå fra sydspissen til nordspissen av Spitsbergen er en av verdens mest varierte og spektakulære skiturer.

En tung start

Vårt Svalbardeventyr startet på Liestølbreen ved nasjonalparkgrensen til Sør-Spitsbergen nasjonalpark, Norges desidert største nasjonalpark. Siden nasjonalparken er et skuterfritt område, ble vi ikke transportert helt ned til sydspissen. De første dagene av turen gikk vi derfor 100 kilometer sørover, før vi snudde på Sørkapp for å starte på det som kan kalles Svalbard på langs.

Smeltevannskanal på Davisbreen
Vi startet i klarvær og nesten 30 kuldegrader. Snøen var dyp og trå. Pulkene var tunge, fullastet med utstyr og mat. Mange sprekkområder i isbreene gjør at store deler er ufremkommelig. Langs sjøen er det også ufremkommelig flere steder. Man må derfor over pass på 500 moh, ned til kysten og opp igjen – flere ganger. Vi kjempet mot tyngdekraften i eviglange monsterbakker, og når vi endelig var på toppen gav ikke den samme tyngdekraften oss nevneverdig hjelp i nedoverbakkene. I dyp snø måtte vi brøyte vei og dra pulken både oppover og nedover. Jeg så med bekymring på kartet. Det var fortsatt langt til Sørneset, hvor turen egentlig starter. Med denne fremdriften kom vi aldri til å nå helt opp til nordspissen etter vending sørpå. Vi hadde tross alt begrenset tid til rådighet.

Leir på Sørkappfonna
Etter hvert kom vi ned til Isbukta, hvor vi var avhengige av god sjøis for å komme oss over til Sørkapp, den sørligste delen av Spitsbergen. Isbreene på land her var så oppsprukne at det ikke var tilrådelig å gå på land, og i fjæra kunne vi heldigvis konstatere at isen var trygg. Vi gikk på sjøisen over den 13 kilometer brede bukta.

Vi satte teltleir på Sørkappfonna, og på turens syvende dag gikk vi uten pulk ned til havet sørpå og kunne endelig snu og vende nesa nordover. Vi kom tilbake til teltleiren utpå kvelden, og var fornøyd med at vi endelig var ordentlig i gang med Spitsbergen på langs. Lite visste vi om bråstoppen og tålmodighetsprøven som ventet oss.

Værfast i teltet

Dagen etterpå blåste det så hardt på Sørkappfonna at det ble en dag i teltet. Vi hadde god værmelding for dagen etter, så en hviledag i teltet var bare bra for kroppen. Værfastdager kan være litt dryge, men med gode teltkamerater og en god bok går det fint. Dagen etter var det strålende sol og vindstille, og vi hadde en fantastisk tur tilbake over Isbukta før vi slo ny leir på Tromsøbreen. Men på sørlige Svalbard er været svært ustabilt.

Dagen etter drømmeværet våknet vi til uvær igjen, og skjønte raskt at det ikke var tilrådelig å bevege seg ut. I sterk kuling og liten storm bøyde teltstengene seg. Bardunene spratt og måtte forsterkes, og med jevne mellomrom måtte vi ut og grave for at ikke teltet skulle snø og føyke ned. I kastene var det vanskelig å stå oppreist. Vi lå klar med jervenduken og varme klær hvis teltet skulle fare eller revne (men det tåler mer enn du tror!). Telt i uvær er ikke et stille friluftsliv: Når vinden uler og teltduken slår bør man ha hørselvern. En telefon til meteorolog i Longyearbyen var heller ikke særlig oppløftende. Været skulle ikke roe seg før på lørdag formiddag. Det var onsdag…

Meteorologen fikk rett: Vi ble liggende å riste i stormen på Tromsøbreen i tre døgn. Lørdag formiddag kunne vi endelig grave frem pulker og annet utstyr. Skituppene stakk så vidt opp av snøen. Stormen hadde fylt på med mer løssnø som pulken måtte dras igjennom. Om vi var bekymret for fremdriften tidligere på turen, var vi ikke blitt mer optimistiske etter å ha ligget fire av de fem siste dagene værfast. Var det i det hele tatt mulig å nå helt frem til Verlegenhuken på 80 grader nord?

Ny giv

Uendelig vakkert ved Emiljanovbreen med Schønrockfjellet i bakgrunnen
Vi kom oss videre i rester av uvær og dyp nysnø. Etter 14 dager på tur passerte vi nasjonalparkgrensen der vi startet turen. Nå ventet nytt terreng, og vi nærmet oss Svea. 

De fleste som går Svalbard på langs unner seg en natt på hotellet i Svea. Man skulle tro at det fristet etter strabasene vi hadde vært igjennom, men da vi passerte Svea skinte sola fra skyfri himmel. Snøen var hardere og pulken lettere å dra, og vi hadde fått opp dampen: Vi peiset på med 3 mil om dagen, og tok store jafs nordover på kartet. Det var uaktuelt å legge seg inn på hotell i Svea, vi brukte den fine kvelden på å komme oss lengst mulig innover i Kjellstrømdalen. 

Dagen etterpå ble vi overrasket av et kortvarig uvær og satte en nødcamp allerede før lunsj og ventet på at været skulle roe seg i løpet av ettermiddagen. I løpet av kvelden og natta kom vi oss over til Agardhdalen, og dagen etterpå suste vi avgårde til Sassendalen. Så fulgte et par harde dagsetapper med mange høydemeter opp Rabotbreen, over Fimbulisen og opp Philipbreen og over Filchnerfonna. Underveis hadde vi fått rapport om at vi kunne gå på sjøisen ut den 100 kilometer lange Austfjorden mot Verlegenhuken, slik at vi ikke trengte å gå over den høytliggende og værutsatte Lomosovbreen og Åsgardsfonna. Optimismen steg – plutselig var nordspissen innen rekkevidde likevel! Vi gledet oss til å oppleve Austfjorden med utsikt til store fjell og brefall. På fjorden var det også store sjanser for å møte Svalbards majestet…

Spennende isbjørnvakt

Med en gang vi kom ned på Austfjorden så vi bjørnespor. De var ferske, og vi skulle snart sette teltleir. Her var det best holde seg våken på bjørnevakt! Rett før vi sovnet snakket vi om at det fineste som kunne skje i natt var en harmløs bjørn som tuslet forbi ute på fjorden i passe avstand til teltleiren. Alle ville bli vekket av bjørnevakten hvis isbjørn ble observert.

Jeg gikk på bjørnevakt klokka to. Det var fint og kaldt vær, og på denne tiden er det midnattssol på Svalbard. Jeg speidet etter gulhvite klumper i bevegelse ute på isen. Rett før halv fire så jeg bjørnen kom gående mot teltleiren. Han var fremdeles langt unna, men kom raskt nærmere. Når verdens største landbaserte rovpattedyr lunter av sted, går det mye fortere enn det ser ut som. Jeg vekket de andre, og vi stod og beundret bamsen. Vår firbente isbjørnvakt sov godt. Bjørnen stoppet opp og betraktet oss. Etter å ha tenkt seg om fant han oss lite interessante, og passerte oss med en avstand på et par-tre hundre meter. Vi gjorde ingenting for å skremme ham, og kunne nyte minuttene med bjørn i utsikten. Isbjørndrømmen vi hadde snakket om var blitt virkelighet!

Gutta Krutt på Austfjordneset 

I Austfjorden ligger den kjente fangsthytta på Austfjordneset, som lånes ut for et år av gangen til folk som har lyst til å leve et år i Svalbards villmark som tradisjonelle fangstfolk. Det er Sysselmannen som har ansvaret og bestemmer hvem som får bo her. Det siste året er det to unge karer, Bård og Gard, som har gjort livet utrygt for de jaktbare artene i området. Hytta er av enkel standard, og man lever av det den tøffe Svalbardnaturen har å by på. Det er ingen spøk å livnære seg på det du høster av sel og reinsdyr, og med hyppige isbjørnbesøk på tunet. 

Bård og Gard inviterte oss på kanelboller og traktekaffe i solveggen på Austfjordneset. Gjærbakst og ordentlig kaffe var kjærkomment etter nesten fire uker på tur! Det var interessant å høre hvordan de hadde levd det siste året her på denne historiske fangsthytta, som er et fredet kulturminne som er viktig for å fortelle historien om fangstovervintring på Svalbard. Stedet ble kjent for mange etter at Stein P Aasheim overvintret her med familien sin i 2002-2003. 

Bistasjonen Villa Møen
Utover i Austfjorden er det også flere gamle bistasjoner satt opp av fangstfolkene opp gjennom historien. Bistasjonene er knøttsmå med et par sengeplasser. Byggematerialene er drivved og takpapp, og de har nok ikke vunnet mange priser for arkitektonisk kvalitet. Bistasjonene er også fredede kulturminner som forteller historien om Svalbards tradisjonelle fangstkultur, og standardheving kommer derfor ikke på tale. Det kan kun gjøres reparasjoner og vedlikehold i henhold til gjeldende stil og standard. Hyttene står åpne og kan benyttes av fastboende på Svalbard.

Verlegenhuken i sikte!

Da vi gikk på sjøisen utover den lange Austfjorden nærmet vi oss målet. Mistroen etter tre dager i uvær på Tromsøbreen var borte for godt. 29 dager etter at vi startet på Liestølbreen stod vi ved det oransje sjømerket på den forblåste nordspissen av Spitsbergen: Verlegenhuken på 80 grader nord ble nådd vi 25. april kl. 00:40!

Junior

På en slik tur bør man ha med hund. Vi hadde lånt med oss Junior, kåret til verdens beste alaska husky. Ingen kjente ham, men det tok ikke lang tid før han hadde sjarmert hele turfølget med et uimotståelig blikk, og vi diskuterte mulighetene for hundeadopsjon. Vi skjønte raskt at han var en god trekkhund og en dårlig isbjørnvakt, men en slik humørspreder og turkamerat blir tilgitt et godt sovehjerte!

Verdens fineste skitur?

Svalbard på langs går igjennom dramatiske landskap og svært variert natur. Sjø og fjell går i ett. De spesielle og særegne fjellformasjonene på Spitsbergen og de mange og levende isbreene preger landskapet. Med dramatiske brefall og enorme smeltevannskanaler, og blå isblokker store som hus ligger strødd i landskapet som enorme kunstskulpturer.
Svalbard på langs er vakkert, men ingen søndagstur. 

Det går for å være tøffere ekspedisjon enn vanlig Grønlandskryssing, så man bør trives utenfor komfortsonen:

Det er iskaldt. Det er et slit å trekke pulk 10-12 timer om dagen. Du deler et trangt telt med et par andre i en hel måned. I teltet inntas måltidene i ulike krokbøyde stillinger. Det finnes ingen dusj, vannklosett eller vann i springen, og våtserviettene har fryst til is. Når det stormer utenfor teltet må kuldegropa i det trange og overbefolka teltet brukes som toalett (det fryser i stedet for å lukte!). Du må ut av den varme soveposen midt på natta for å sitte isbjørnbakt. Utstyr går i stykker av kulde og tøff bruk, og fire skibindinger røk i strabasene i løpet av de første par ukene på tur (heldigvis fikk vi levert to par nye ski av støtteapparatet ved passering Svea!) Men orker du dette og litt til, er naturopplevelsene og mestringsfølelsen på denne turen mye større enn ubehaget!

Å gå Svalbard på langs krever mye kunnskap om friluftsliv generelt, og isbreer, isbjørn og sjøis spesielt. Noen av isbreene på Svalbard forandrer seg mye fra år til år, og kan være ufremkommelige og farlige. Om sjøisen er trygg vil også variere mye fra år til år. Lokal kjennskap til forholdene og hvor det er farbart er til stor hjelp. Kunnskap om isbjørn og våpen er en forutsetning for å ferdes trygt. Hvis man ikke føler seg trygg nok på dette selv, bør man gå i et følge med guide. Vi var fire deltakere på tur organisert av Basecamp Explorer i samarbeid med Hvitserk, og vår superguide Audun tok oss trygt frem i den utfordrende Svalbardnaturen.

Været er sjefen – vi snur ruta! 


Det var for dårlig vær nordpå til å kjøre oss ut til Verlegenhuken i dag. Værfaste i Longyearbyen har vi brukt dagen på å øve på å redde hverandre opp av bresprekker. Og siden værmeldingen nordpå er dårlig et par dager til, har vi gjort en geografisk helomvending: Vi snur ruta og starter i sør i stedet, der er det meldt bedre vær fra i morgen.

Vi starter turen ved grensen til Norges desidert største nasjonalpark: Sør-Spitsbergen nasjonalpark på over 13 000 kvadratkilometer. Nasjonalparken dekker hele den sørlige delen av Spitsbergen, og her er det ikke lov å kjøre snøskuter. Derfor kjøres vi bare frem til nasjonalparkgrensen. For å få gått hele Svalbard på langs, må vi starte turen med cirka fem dagsmarsjer sørover til Sørneset, før vi snur og går tilbake samme vei. Deretter fortsetter turen mot nord, med Verlegenhuken i sikte i slutten av april.

Været er ofte avgjørende for hva man kan gjøre på tur i polare strøk og andre utsatte områder, så noen dager værfast må vi derfor regne med på en langtur som dette. Etter en ekstra dag å spise oss opp på her i Longyearbyen, gleder vi oss nå mer enn noen gang til å slippes løs i ødemarka!

For nærmere oppdatering underveis, følg med på ekspedisjonsdagboken

Svalbard på langs – vi er klare! 

I dag har vi pakket pulkene i Longyearbyen, og snart fraktes vi ut til Verlegenhuken – Spitsbergens nordligste spiss. Vi er klare, men været er helt ufyselig, så kanskje vi må vente til mandag før vi blir kjørt ut.

Når skuterne forlater oss der ute på den øde og forblåste odden 80 grader nord, har vi 30 dager på ski foran oss. Vi skal forsøke å nå Sørneset, Spitsbergens sydligste punkt.

Svalbard på langs er en stor turdrøm: En lang skiekspedisjon gjennom den storslåtte, arktiske villmarka på Svalbard. Pulken skal trekkes ca 600 kilometer. Opp og ned over isbreer, i fjæra og over fjell. Vi må se opp for isbjørn, bresprekker og andre farer. Polarhunden Junior er med som humørspreder og isbjørnvarsler.

Det blir en iskald telttur: Værmeldingen melder stabilt 20-30 kuldegrader og vind de neste ti dagene i de nordlige områdene hvor turen starter. Vi er forberedt på all slags vær, men håper solen smiler til oss: Fra 19. april har vi midnattssol!

Kommer vi oss helt til sørspissen, eller blir vi stoppet av skader, ufremkommelige isbreer eller dårlig vær?

Følg oss her:
Spoten sender signal når den får kontakt med satellitt (kan være ustabil), se her hvor vi er på google maps. Følg ekspedisjonsdagboken hvor det legges ut noen ord underveis om hvordan det går med oss.

Leve Svalbard – leve eventyret!

Skogens historier

Flyvrak, gruver, dyregraver, demninger, ruiner og ferdselsårer. Oslomarka er full av historier fra gamle dager, og tusenvis av folk tråler skogen med et fillete papirhefte i hendene. Kjentmannsposter er Oslomarkas trauste versjon av Pokemon Go, og folk er hekta.

I skogene rundt Oslo har folk bodd, gjemt seg for purken, flyktet fra tyskerne, ført krig, bygd ferdselsveier, drevet landbruk og gruvevirksomhet. Det ligger igjen et flyvrak fra krigen i Maridalsalpene. I Bærumsmarka er det en gjengrodd kolerakirkegård. Ved Spålen ligger hula til Fleske-Lars, som stjal kjøtt og flesk fra gårdene på 1800-tallet. Her har krigshelter, kjeltringer, jegere, bønder og særinger satt sine spor, og slikt blir det kjentmannsposter av. I dag går vi i marka for å finne ro og glede i naturen, men omgivelsene har spor etter slit, tragedier og dramatikk.

Det er ikke bare de menneskeskapte historiene kjentmannspostene gir et innblikk i, men også naturens små og store kuriositeter: Steinen formet som en bjørneskalle, et veldig krokete tre, en ekstraordinær utsikt, gjettegryter i Østmarka og Nordmarkas svar på Kjeragbolten (Klemblokka) og Prekestolen.

Her stod hytta «Polen», bygget av entusiaster under Fridtjof Nansens uvisse ferd mot Nordpolen
Kjentmannsposter motarbeider vanedyret i oss, og det har vi godt av: Du må dra på forskjellige turer hele tiden for å rekke over alle postene som ligger strødd over et stort område rundt Oslo: Hurum, Vestmarka, Bærumsmarka, Krokskogen, Nordmarka, Romeriksåsen, Lilllomarka, Østmarka, Sørmarka og Nesodden. Du kommer til avkrokene i hovedstadens periferi, og oppdager at du skal ikke langt ut av byen før du er helt på jordet – bokstavelig talt. Bygda er ikke mange kilometer fra Karl Johan. Det kan være litt tungvint å komme seg til nye steder fremfor å velge den turen man pleier å ta, men det er verdt det. Du kommer deg på nye turer og steder du aldri hadde oppsøkt hvis det ikke hadde vært for folk som Fleske-Lars.

Kjentmannsmerket organiseres av skiforeningen, som gir ut kjentmannsheftet med poster annethvert år. Det finnes en ganske nerdete fanklubb som legger ut alt som er verdt å vite om kjentmannspostene på en egen nettside.

Bernhard Herre er postjergernes pioner, han var den første bymann som med et visst alvor oppsøkte marka og ble kjent i den. Han levde fra 1812-1849, og brukte store deler av sitt 37 år korte liv på å vandre langt inn i dypet av Oslomarka, og å skrive om Nordmarka og Krokskogen. Hans eneste bok «En jægers erindringer» er en samling av noen av hans skrifter som de berømte diktervennene Welhaven og Asbjørnsen utgav etter hans altfor tidlige død. Boken er gitt ut igjen og igjen – senest i 1997.

Oslomarka er fantastisk – god tur!

Blant havets konger

Den plutselige lyden av et stort dyr som blåser, du snur deg etter lyden og ser en sky av vann som spruter opp i lufta. Hvalen er nær deg. Med riktig vindretning får du skyen med hvalens ånde rett i fleisen, det lukter råtten sild. Det er da du kjenner at du lever!

img_0991
Blant fiskebåter og spekkhuggere i Grøtfjord på Kvaløya. Foto: Andreas Alvehus
Eventyret som utspiller seg i havet utenfor Tromsø i november og desember er spektakulært: Silda går inn i fjordene på Kvaløya for å overvintre, og hvalene følger etter i hopetall for å beite på fisken. Å padle her blant knølhvaler og spekkhuggere er noe av det råeste en kajakkpadler kan oppleve. Dyrene som svømmer rundt kajakken er på størrelse med lastebiler og trailere: Spekkhuggere på opptil 9 meter og 8 tonn, knølhvaler på opptil 19 meter og 30 tonn.

knolhval
Ryggen av en knølhval bryter havoverflaten (foto: Andreas Alvehus)
Om du er redd for hva som skjer hvis du går rundt og havner i vannet med hval i nærheten, så husk at det også er populært å dykke med hvalene. All erfaring tilsier at hvalen nøyer seg med fisk til middag! Bortsett fra dårlig ånde, er disse enorme dyrene ganske hensynsfulle mot oss.

Samtidig skal vi ha respekt for at dette er store og ville dyr med enorme krefter. Hvalen er størst og sterkest hvis noe går galt, så her er det bare å være ydmyk (som ellers i naturen!). Som kajakkpadler er man stort sett skånsom i sitt møte med hvalen, og det er umulig for en kajakkpadler å forfølge hvalene hvis de vil vekk. Men det kan være båter i nærheten som er mer pågående og irriterer dem. Den gode regelen er å ta det med ro, og la hvalene komme til deg.

Eksponerte områder i Nord-Norge på denne tiden av året er jo heller ikke en lek for nybegynnere i kajakken. Det er krevende og uforutsigbare værforhold, iskaldt vann og mørketid. Padleerfaring, godt utstyr og dyktige padlevenner er et must. Er du så heldig å ha alt dette i orden, er det å sitte i kajakken i ditt møte med hvalene et av ditt livs største naturopplevelser!

Norge på langs-ruta dag for dag

Her er NPL-ruta dag for dag i 123 dager!

Dette er omtrent 2700 kilometer gjennom 14 fylker, 58 kommuner og 11 nasjonalparker i Norge, og en tur innom Finland og Sverige. 

45 netter i telt, innom 48 DNT-hytter, noen statskoghytter, bondegårder, hotell og pensjonat. Lite grus og asfalt, og veldig mye terreng. Delvis langs merket DNT-sti, men lange partier på turens nordlige halvdel er utenfor stier med større krav til orienteringsferdigheter. 

De fleste stedsnavnene nedenfor fremgår på aktuelle turkart:

14. mai: Knivskjelodden – Kjeftavatnet, Magerøya (telt)
15. mai: Fisketindelva/Vesterpollen, ved tunellinnslaget på fastlandet (telt) 
16. mai: Austerbotnen/Kobbefjorden (telt) 
17. mai: Luomojavrit/Gardevarstealli (telt) 
18. mai: Guonnajavri/E6 (telt) 
19. mai: Goadehisjohka (telt)
20. mai: Gilddosoaivi (telt) 
21. mai: Buollancopma (telt)  
22. mai: Leirbotnvatnet 
23. mai: Hviledag Alta  
24. mai: Leirbotnvatnet – Oksetjønna (telt)  
25. mai: Sandåsvatnet/Cuorvunvarri (telt) 
26. mai: Ballanjohka/Ballanjavri (telt) 
27. mai: Sørenden av Suoikkatjavri (åpen himmel)
28. mai: Nedrefosshytta i Reisadalen 
29. mai: Ganesjohka (telt)
30. mai: Sieiddijohka (telt)  
31. mai: Gahperusvarri, Finland (telt) 
1. juni: Kilpisjärvi, Finland 
2. juni: Hviledag  
3. juni: Treriksrøysa, Golda, Gappo  
4. juni: Rosta  
5. juni: Dærta  
6. juni: Dividalen  
7. juni: Vouma 
8. juni: Gaskas – Altevasshytta 
9. juni: Lappjordhytta  
10. juni: Abisko turiststation, Sverige 
11. juni: Hviledag  
12. juni: Abiskojaure – Valffojohka, Sverige (telt)
13. juni: Unna Allakas – Cunojavri – Vuostagorzi (telt) 
14. juni: Fjellbu – Soarvenjunni (telt)   
15. juni: Sitashytta 
16. juni: Vest for Baugevatnet – Austerdalen (telt)
17. juni: Tverrelvhalsen (telt) 
18. juni: Koia ved Småsvartvatnan/Dappajavre langs grenseleden
19. juni: Skaiddejavri – Rikkekjåhkå, Sverige (telt) 
20. juni: Valldajåhkå – Biernnaskåhppe, Sverige (telt)
21. juni: Galbek – Unna Jålle – Kutjaurestugan, Sverige (telt) 
22. juni: Låddejåkkåstugan, Sverige
23. juni: Arasluokta – Staloluokta, Sverige (telt) 
24. juni: Ny Sulitjelma fjellstue 
25. juni: Sulitjelma, sør for Langvatnet (telt)
26. juni: Coarvihytta – Rosnakjosan/Nedre Rosna (telt) 
27. juni: Skaitidalen (telt) 
28. juni: Trygvebu – Junkerdal – Saltfjellet høyfjellshotell 
29. juni: Hviledag 
30. juni: Bolnastua 
1. juli: Verdal, Statskogs koie i Virvasdalen 
2. juli: Kvepsendalskoia
3. juli: Sauvasshytta 
4. juli: Umbukta 
5. juli: Gressvasshytta 
6. juli: Stekvasselv gård
7. juli: Hviledag 
8. juli: Storbekken ved Storbekktjønna (telt) 
9. juli: Krutvasshytta 
10. juli: Tverrelvnes gård
11. juli: Grannes camping 
12. juli: Ollekenskardet – Daningskardet – Susenfjellenden (telt) 
13. juli: Tiplingelva – Vann 1048 vest for Govletinden, Børgefjell (telt) 
14. juli: Virmadalen – Namsvatnet (telt)   
15. juli: Limingen Gjestegård i Røyrvik
16. juli: Hviledag 
17. juli: Skorovashøtta
18. juli: Hviledag 
19. juli: Gruvvatnet – Vann 689 sør for Gaajsjaevrie (telt) 
20. juli: Vestre Blåmuren – Otersjøen – Kjørskardet (telt) 
21. juli: Hykkelnestjønna – Gressåmoen – Stuggubekken (telt)
22. juli: Gressåklumpen – Mastuhaugan – Vivassfjellet – Ismenningen, overnatting på Belbo gård i Snåsa 
23. juli: Storsteinsjøen (telt)
24. juli: Flatfjellet – vest for Fjellskjækra – Setertjønnhytta
25. juli: Skjækerdalshytta
26. juli: Bringsåsen  
27. juli: Bellingstua 
28. juli: Ferslia
29. juli: Angeltjønnhytta  
30. juli: Teveltunet
31. juli: Hviledag 
1. august: Djupholma, nord for Storerikvollen (telt) 
2. august: Nedalshytta 
3. august: Riasten (telt) 
4. august: Storhøgda/Storbekken (telt) 
5. august: Røros  
6. august: Hviledag 
7. august: Narjordet  
8. august: Hodalen, Ryalen gård 
9. august: Raudsjødalen 
10. augus:t Tylldalen (overnatting Øvre Rendal) 
11. august: Alvdal – Sølna/Franksetra (telt) 
12. august: Breisjøseter
13. august: Hviledag 
14. august: Bjørnhollia (DNT/telt) 
15. august: Mysuseter 
16. august Fjellet over til Heidal (telt) 
17. august: Nysetervegen/Murudalen (telt) 
18. august: Sikkilsdalsseter 
19. august: Gjendesheim – Besseggen – Memurubu (telt) 
20. august: Gjendebu – Fondsbu (DNT/telt)
21. august: Slettningsbu  
22. august: Sulebu  
23. august: Bjordalsbu 
24. august: Iungsdalshytta 
25. august: Kongshelleren  
26. august: Geiteryggshytta 
27. august: Finse 
28. august: Kjeldebu  
29. august: Dyranut – Sandhaug 
30. august: Litlos – Hellevassbu 
31. august: Haukeliseter (overnatting Jordi, Vinje) 
1. september: Hviledag (telt Haukeliseter)
2. september: Holmavasshytta – Bleskestadmoen 
3. september: Jonstølen – Krossvatn 
4. september: Reinsgrovtjønnane (telt) 
5. september: Kringlevatn
6. september: Heibergtunet/Storvatn – Taumevatn 
7. september: Håhelleren  
8. september: Gaukhei 
9. september: Ljosland Fjellstove 
10. september: Kyrkjebygda 
11. september: Eikerapen – Øvre Øydna – Ytre Øydna (telt)  
12. september: Iveland – Hellevatnet – Grislevatnet – Geiskedal 
13. september: Spangereid – Lindesnes! 

Spør du en mann om han tør sove i telt?

Er det ikke veldig skummelt å være helt alene der ute i villmarka? Jeg har tenkt mye på hva slags spørsmål og kommentarer jeg ofte får når jeg drar alene på tur til skogs og til fjells. Jeg er sikker på at menn som drar alene på tur ikke får de samme spørsmålene og kommentarene som oss damer.

Ute i naturen skjer det noe med oss nordmenn: Vi begynner å hilse og snakke med fremmede mennesker. Det er veldig hyggelig. Så når jeg drasser på den svære, tunge sekken på vei mot nattens vidunderlige teltplass, spør gjerne folk om jeg skal sove ute. Men ganske ofte kommer følgende oppfølgingsspørsmål: Alene? Er ikke det skummelt, da? Har du gjort dette før, da?

Jeg er 39 år. Hadde de spurt en gutt som er halvparten så gammel som meg, en fyr på alder med en forsvarssoldat, om han tør å sove i telt? Nei, de hadde ikke det.

Som kvinne trenger du ikke en gang være på overnattingstur for at andre skal bekymre seg. En blank og fin sommerdag for et par-tre år siden var jeg på dagstur i skogen på Romeriksåsen utenfor Oslo, og møtte et godt voksent par langs DNT-merket sti. Tror du ikke de lettere forbløffet spurte om jeg gikk på tur i skogen helt alene, og om ikke jeg syntes det var skummelt? Jeg har surret rundt i skogen på egen hånd siden jeg begynte å løpe orientering som barn. Det kunne jo ikke de vite. Men hadde de spurt en voksen mann midt i 30-åra om han tør å gå alene på en DNT-merket sti på Romeriksåsen en fin sommerdag? Nei, det ville vært absurd.

Som kvinne trenger du ikke en gang å være alene på tur for å gå «alene». En kvinnelig bekjent av meg var på tur i fjellet med et halvt dusin andre damer. Denne gjengen møtte en mann, som spurte om de gikk alene!

Kanskje burde jeg ikke bli så oppgitt, men ta alle «er det ikke skummelt»-spørsmålene som et uttrykk omsorg. Det er jo ikke vondt ment. Og kanskje er det ikke oss damer det er synd på, men mannfolka? Mannen får mye mindre kred for tilsvarende friluftsprestasjoner, det er ingen som bekymrer seg for ham når han slår opp teltet blant ville dyr. Vi regner med at mannen har en medfødt evne til å takle dette. Som kvinne derimot, overgår du de forventningene omgivelsene har til deg. Vi har ikke den samme forestillingen om at en kvinne har det mot og den erfaring som ligger implisitt i det å være mann. Kanskje menn blir overvurdert, men gode damer: Vi blir undervurdert. Selv om Liv Arnesen, Cecilie Skog, Randi Skaug, Tonje Blomseth og villmarksjenta har vist at kjønn er ganske irrelevant for om du klarer deg ute i naturen. 

Så vi er altså mer kjønnsstereotype i våre oppfatninger enn vi liker å tro. Ofte ubevisst, og jeg tar meg selv i det. Derfor tar jeg av og til følgende kjønnstest: Ville jeg kommet med den samme kommentaren eller stilt det samme spørsmålet hvis vedkommende var en mann? Hvis svaret er nei, er det ofte grunn til la være.