Blåfjella-Skjækerfjella – Trøndelags villmarksperle

I Nord-Trøndelag har jeg kost meg glugg i hjel i Blåfjella-Skjækerfjella, en av Norges største nasjonalparker. Her er det utrolig vakkert!

Nasjonalparken ble åpnet av Mette-Marit i 2006, og er et variert og storslått naturområde med både skog og fjell. Store deler av verneområdet er lite tilrettelagt, med få merka stier og hytter. Det er likevel ikke et urørt område, her er det fullt av kulturminner etter sør-samisk reindrift som har brukt området i generasjoner, og som fortsatt har nasjonalparken som et viktig beiteområde for dyra sine. 

I Nord-Trøndelag har det vært fantastisk sommervær, flere dager med stekende sol og over 25 varmegrader. Man skal ikke klage på sommervarmen hvis man er så heldig og få den her til lands, men det har til tider vært litt for mye av det gode for en fjellvandrer! Men Tor med hammeren har kommet innom flere ganger og brutt sommeridyllen med dunder og brak, og sluppet ned noen forfriskende bøtter med vann!

På en langtur som dette er det gull verdt med kjentfolk langs ruta. Denne etappens sosiale og kulinariske høydepunkt var hos Vigdis og Erik på gården Belbo i Snåsa. På gården bor fire generasjoner trivelige Belbo-folk, hund, katt, frittgående kanin og økologiske melkekyr. Her ble jeg servert nydelig elgbiff med soppsaus, og søte, trønderske jordbær. Det smakte fantastisk!

Apropos elg: en av de fine opplevelsene på denne etappen var den nysgjerrige elgen som ikke la på sprang når den ble oppmerksom på meg, men som lenge ble stående helt stille og se på meg. Vi stod og stirra lenge på hverandre elgen og jeg, og jeg vant – det var elgen som til slutt luntet avgårde. Den elgen bør nok lære seg noen triks før elgjakta hvis den ikke vil ende opp på et middagsbord.

Her i Trøndelag ligger Norges geografiske midtpunkt, og turen min gikk også innom dette punktet. Dersom man hadde skåret ut Norge etter landarealet og satt det på fingertuppen, er dette balansepunktet. Punktet ligger i Steinkjer kommune, som har satt opp en slags bauta her. Siden det ligger i Trøndelag, er landets midtpunkt også midtpunktet i en myr.

For det er ingen tvil om at trønderne stod først i køen da myrene ble delt ut. De er tunge å gå i etter noen kraftige regnbyger, men det finnes noe som likevel kan få deg til å elske svære myrer fulle av surklende vann og gjørme: Her er det gull, og det er til å spise opp! Jeg har hatt tilgang på mer moltebær enn jeg klarer å spise, og jeg er glad i molter. Sammen med blåbærene har dette vært et godt og sunt tilskudd i kosten de siste dagene.

På Skjækerdalshytta møtte jeg en veldig hyggelig nordgående NPLer: Jakob fra Tyskland går fra Lindesnes til Nordkapp! Det er utrolig morsomt å møte likesinnede på turen, og nyttig å dele tips og erfaringer om veien videre.

Enn så lenge er Trøndelag delt i to, og jeg nærmer meg nå det som snart er en historisk grense mellom Nord- og Sør-Trøndelag. Gleder meg til veien videre i den sørlige delen – Sylan står for tur!