Norges lengste fylke



I dag har jeg vært på tur i seks uker, og disse ukene har rast avgårde! Jeg er nå i Norges lengste fylke, Nordland. Her har jeg aldri har vært på fjelltur før, og her ligger for meg nye fjellområder på rekke og rad. Jeg er kommet til Sulitjelma, litt sør for Bodø.

Denne tilbakelagte fjelletappen startet i Abisko for et par uker siden, og har vært lang og variert. Først et par praktiske problemer i Abisko som ikke er helt uvanlige på langtur: En forsyning hadde ikke kommet frem i posten, og en fjellstøvel var i ferd med å gå i stykker. Heldigvis hadde jeg avtale med Jan om nye forsyninger i fjellet bare noen dager senere, og han møtte meg på Sitashytta med nydelig torskemiddag, mat for veien videre og nye fjellstøvler som var mye bedre enn de som gikk i stykker. Så alt løste seg – til det bedre – og jeg er utrolig takknemlig for hjelp!

Fra Abisko gikk jeg et lite stykke på Kungsleden på svensk side, før jeg krysset grensen og kom inn i det flotte Skjomen-området sør for Narvik. Det er et område som også er preget av omfattende kraftutbygging, men heldigvis klarer ikke nedtappede magasiner og monstermaster å ta så mye av glansen fra de storslåtte fjellene her. Det er også et snørikt område, hvor det lå igjen mer snø enn det har gjort lengre nord. Jeg hadde tenkt å følge merket sti fra Sitashytta til Paurohytta og Røysvatn, men her må man ro i båt over et vann. Det hjelper ikke at kalenderen viser at man er over halvveis i juni, i dette området er det fortsatt is igjen på vannene! Jeg måtte derfor gå en rute lengre vest utenfor sti, og fikk i stedet en fantastisk utsikt ned i Indre Tysfjord. 

I og med at jeg har startet å gå før sommersesongen, har det også vært utfordringer med vårløsning og store bekker og elver i dette området. Ganske mye regnvær på denne etappen har bidratt til å forsterke dette, og beina er blitt vasket hyppig med vading i frisk fjellvann. Over elver som ikke kan vades, er man avhengig av broene. Men disse kan man heller ikke stole på så tidlig i sesongen: En bro var ødelagt av vinteren, og enkelte sommerbroer på svensk side var ikke lagt ut ennå. Dette hadde jeg heldigvis tatt høyde for, og sett meg ut alternative ruter på kartet. Så det har vært mye orientering utenfor merka løyper, hvor jeg har fulgt vannskillet og vurdert hvor jeg kan krysse bekker og elver avhengig av hvor stort tilsigsområdet er. Jeg har blitt en ganske god hobbyhydrolog underveis!

Jeg har også gått gjennom Padjelanta på svensk side. De som tror at Sverige er en endeløs og litt kjedelig skog, har nok ikke vært i her! Padjelanta er Sveriges største nasjonalpark, og ligger mellom Norge og villmarksparadiset Sarek. Det er et av de vakreste naturområdene jeg har vært i, med store innsjøer, åpent fjellandskap med grønne sletter og utsikt til alpine og snøkledde fjelltopper på både norsk og svensk side. Området står på UNESCOs verdensarvliste på grunn av den fantastiske naturen og den samiske reindriften her, som er verdens best bevarte eksempel på en folkegruppe som siden tidenes morgen har fulgt sine dyr på vandring gjennom året, og fortsatt gjør det. Her er det store reinflokker og bosettingsplasser som brukes til ulike tider av året. Og langt her ute i naturen, hvor det er nesten like mye bjørn som det er folk, ligger Sveriges Golden Gate. Den største tursti-broen i naturen jeg noengang har sett, og som ingen vinter eller vårflom kan ta knekken på!

Heretter blir det bare norsk natur videre på turen til Lindesnes, og jeg gleder meg til veien videre gjennom Nordland. Først til Saltfjellet, hvor Tuftes Turstøtte AS aka Stine har satt ut neste matforsyning!