Godt i gang med Trøndelag!

Etappen gjennom Midt-Norge startet i Røyrvik, en fjellkommune i det nordøstlige hjørnet av indre Trøndelag. De 469 innbyggerne som bor her i Norges tredje minst befolkede kommune er plassert godt utenfor allfarvei for de fleste som ferdes i landet. Men for oss NPLere som tar oss frem i skog og mark, er Røyrvik sentrum Norges navle: Strategisk plassert midt i ruta, midt i landet, en viktig sivilisasjon som åpenbarer seg i skogen ned fra Børgefjell. De fleste NPLere ramler også inn hos Hilde på Limingen gjestegård, og får en god seng, hjemmelaget hamburger og øl.

Fra Røyrvik til neste stoppested – Skorovatn i Namskogan kommune – gunna jeg på med en dagsetappe på 43 kilometer langs vei. Som nevnt er Røyrvik utenfor allfarvei, så jeg møtte knapt biler på denne veien som går gjennom skog og fjell og langs to store innsjøer. I løpet av dagen passerte jeg både Tunnsjøen og Limingen, som er Norges syvende og åttende største innsjøer, og ligger som tvillinger ved siden av hverandre.

Av kuriøse geografikunnskaper man tilegner seg på en tur som dette, bør det nevnes at Røyrvik ikke bare ligger høyt på lista over lavt folketall og store innsjøer, men også kan skilte med en europeisk rekord jeg ikke hadde hørt om før: I Tunnsjøen ligger Gudfjelløya, som er Europas høyeste øy i en innsjø! Øya ruver i innsjøen med 457 høydemeter over vannspeilet, og 812 moh. Da jeg passerte lå toppen av øya innhyllet i tåke, men regnbuen spente opp sin bue foran øya og gjorde utsikten magisk. Det er mye sagn og historie knyttet til Gudfjelløya, som lenge har hatt en viktig religiøs betydning som offerplass for samene i området.

I fjellbygda Skorovatn ligger Skorovashøtta (ja, navnet skal skrives på trøndersk), og er en selvbetjent DNT-hytte som eies av Namdal Turlag. Her ventet en ny forsyning som hyttetilsynet hadde vært så behjelpelig å sette ut for meg. Og jammen hadde hun ikke også lagt med en liten flaske rosévin! Verdifull hjelp og et godt vinglass som jeg setter stor pris på.

Skorovatn er en bygd som også fortjener en liten presentasjon. Det er et sted jeg ikke hadde hørt om før jeg begynte å finstudere ruta en gang på ettervinteren, og da var jeg mest opptatt av at det var en DNT-hytte her. Men her er det mer: Bygda ble etablert i forbindelse med gruvedrift som pågikk fra 50-tallet til midt på 80-tallet. Noen har blitt boende her selv om de fleste arbeidsplassene forsvant med gruveindustrien, men en del av husene brukes i dag som fritidsboliger, og er et supert utgangspunkt for turer i fjellområdene rundt her. Det er fortsatt liv i butikken og postkontoret på Skorovatn, Frivillighetssentralen serverer kaffe, det er kirke og galleri her, og en pub med svært sporadiske åpningstider. Skorovashøtta er et av de koselige husene i bygda, og ble åpnet som DNT-hytte i 2014.

Mitt møte med Trøndelag har ikke bare vært tunge trøndermyrer, og jeg har tro på at veien videre gjennom Trøndelagsfjella blir helt konge!