Halvveis – og farvel til Nord-Norge

Siden forrige rapport fra Umbukta har jeg passert Nord-Norges høyeste topp, Norges åttende største isbre og Norges nest største innsjø.

Jeg har gått gjennom den smellvakre Spjeltfjelldalen langs Okstindan og Okstindbreen. Blant Okstindan finner vi Oksskolten, som med sine 1915 moh er det nærmeste du kommer himmelen i Nord-Norge. Den dagen jeg passerte forsvant tindene opp i skyene, men isbreens armer ned mot den grønne sommeren i Spjeltfjelldalen hadde heldigvis ikke gjemt seg bort.

På Stekvasselv gård ved nordenden av Røssvatnet ventet ny matforsyning, og her la jeg også inn en hviledag. For et fantastisk sted! Gården ligger idyllisk til ved vannkanten til Norges nest største innsjø. Jeg fikk et koselig hus helt for meg selv, med fasiliteter en NPLer på langtur stort sett bare drømmer om: dusj og vaskemaskin! Kari og Håkon er hyggelig vertskap her, og overnatting kan anbefales hvis du skal gå Norge på langs eller ta turer i de flotte naturområdene på indre Helgeland.

Fra Stekvasselv gikk jeg videre sørover på østsiden av Røssvatnet, og inn i kommunen i Norge som jeg synes har det kuleste navnet: Hattfjelldal! Navnet tar utgangspunkt i kommunens landemerke, den karakteristiske fjelltoppen Hatten. Det er unødvendig å redegjøre nærmere for hva dette fjellet likner på. Ved å legge til fjell og dal i kommunenavnet, sier navnet det meste om hva denne kommunen består av. Det høres ut som et sted hvor Oddgeir Bruaset har vært og laget program, og ja – det har han: Der ingen skulle tru at nokon kunne bu: Bli med til Hattfjelldal. Jeg for min del har ikke vanskelig for å tru at de 1400 innbyggerne fint kan bu blant de fine fjellene her. Og siden folk på steder som Hattfjelldal ikke gjør som kommunalministeren sier, over 90 % stemte nei til kommunesammenslåing i en folkeavstemming her, er Hattfjelldal et navn som sannsynligvis blir stående på kommunekartet en stund til.

Hattfjelldal er en stor kommune jeg har brukt flere dager på å komme meg gjennom, og det er ingen DNT-hytter her. Men heldigvis går vandreruta over gårdstunet hos Elisabeth og Gunder Garsmark på Tverrelvnes gård, hvor fjellvandrere får seng og dusj i en koselig hytte til sympatisk DNT-pris. Fin gård og utrolig hyggelig vertskap, med servering av NPL-boller til oss som går Norge på langs! Mitt andre gårdsbesøk siden Umbukta, og det er så bra at det finnes slike trivelige folk som tilbyr super overnatting utenfor allfarvei.

Jeg er omtrent halvveis nå, og fortsatt i Nord-Norge. Nord-Norge er halve Norge! Men nå er jeg på vei inn i Børgefjell, og oppi fjellene der går grensa til Trøndelag. Så jeg tar snart farvel med Nord-Norge for denne gang, og det med ordene til Rolf Jakobsen:

Se oftere mot nord.
Gå mot vinden, du får rødere kinn.
Finn den ulendte stien. Hold den.
Den er kortere.
Nord er best.
Vinterens flammehimmel,
sommernattens solmirakel.
Gå mot vinden. Klyv berg.
Se mot nord.
Oftere.
Det er langt dette landet.
Det meste er nord.